City of Rocks - ikke Rock City

På vei til City of Rocks gjorde vi vår første truckstop-overnatting.  Gjemte bobilen vår mellom et par store lastebiler og følte oss godt tatt vare på. Det var nok litt som å leke med de tøffe gutta tror jeg, Morten kjørte i hvertfall noen ekstrarunder på plassen uten annen grunn enn å titte på naboene. For dere som ikke har gått Stuves lastebilkurs, her er for ordens skyld en ganske så tøff lastebil foran, mens den røde bare er vanlig og kjedelig. 

Siste stopp før CiRo var en pizzalunsj i Malta. Sendte en varm tanke til sjefen min, men dette er nok ikke helt som ditt Malta. Her var det en bensinstasjon, pizzasjappa og noe som minnet mistenkelig om Felleskjøpet. Merkelig nok skjønte de at vi var utenbygds fra, så før vi fikk bestille mat, måtte vi sette ei nål på kartet. Såvidt vi kunne se, var det et par andre norske nåler på kartet, men bare sånne Oslofolk. Ingen hedmarkinger. Før vi kom. 

Endelig nærmet vi oss målet - City of Rocks (Idaho). Vi stoppa på besøksenteret på vei inn, fikk kjøpt oss en fører og fikk krysset ut en haug med anbefalte ruter av ei som var lokalkjent, så da var det bare å sette i gang. Det gjorde ingenting at vi hadde en vegg med kanskje 70 ruter ca 40 meter fra bilen, kort anmarsj er aldri feil. Kjempefine naturlige ruter for det meste, med en og annen bolta rute innimellom. En haug med andre vegger lå i helt fornuftig gåavstand. 

Vi skjønte fort at vi kom til å bli noen dager.  På drøyt 2000 moh hadde vi endelig god klatretemperatur, sånn godt kortbuksevær uten at det ble plagsomt varmt, og vi prøvde å ta unna de rutene vi hadde fått anbefalt og noen til. Vi oppdaget etterhvert at de ikke hadde sløst med boltene på sportsrutene. Det var gjerne stygglangt opp til første og ubehagelig langt til andre. Vet ikke om det synes så godt på bildet, men dette er jo også en litt interessant start på ei rute. Første bolt sitter riktignok uvanlig langt nede (den er jo med på bildet), men muligheten for å falle rett ned i et piggtrådgjerde demper lysten til å prøve. 

I tillegg til flotte omgivelser og hundrevis av ruter på solid granitt med artige formasjoner, er CiRo også et landbruksområde og ikke minst historisk grunn. Landbruket merket vi på store mengder pickuper, mange flere kuer og flest fluer. I en skolegård vi kjørte forbi, kastet ungene lasso på en "gyngeokse" på hjul. Nede i grøfta kan man skimte en moderne cowboy, som dessverre ble litt av en skuffelse for sjåføren. Sitat: "ikke har'n årntlig hatt en gang og jammen trur jeg det er ei dame!"

At vi var i nærkontakt med amerikansk immigrasjonshistorie så vi tydelige bevis for på  Camp Rock. Ca 250.000 immigranter kom gjennom City of Rocks på vei fra øst til vest med hest og kjerre (eller campingvogn, som Morten kaller det). Noen skrev eller risset inn navnet sitt på steinen mens de hvilte litt for ca 150 år siden. I dag hadde vi sikkert kalt dem for taggere, men nå er dette et bevis på at det har foregått noe større i området enn litt klyving bare for moro skyld. 

Mens vi klatret og koste oss kjente vi plutselig at høsten nærmer seg. Temperaturen sank til brrr, vinden dro på skikkelig og det var godt å krype inn i dunjakka. Da vi så at det var meldt enda dårligere vær med snø i høyden (snøgrensa litt lavere enn der vi holdt til) bestemte vi oss for å dra videre. Vi er jo tross alt på sommerferie. 

Vi gikk dette pene risset som en siste rute før avreise. Kanonfin! Litt bråkete kaminklatring første fem meterne, men det ble fort glemt da Linda måtte innse at risset slett ikke var så lite som det så ut til fra bakken. Jeg hadde lagt igjen et par store kammer som jeg mente at jeg slett ikke trengte, og tatt med et par ekstra små. På andre sikringen måtte jeg innse at jeg tok veldig feil. Veldig. Det var langt igjen og jeg hadde vel allerede brukt opp det jeg hadde som var noe tess videre oppover. Jeg pustet dypt og husket på ordene fra en klok (?) kar fra Elverum - "litt redd hver dag". Etter en stund var jeg på toppen, så da gikk det jo bra da. Så rart. Nå har Linda lært å se på ruta fra flere vinkler, og å huske på at ting gjerne ser litt mindre ut på avstand. (Til og med på bildet ser man jo at dette er et grovt riss...)

Litt tøffel-buldring i et eggeskall, og så styrer smilebilen mot Salt Lake city. Ikke helt uten vemod, for vi likte oss utrolig godt i City of Rocks.