Snø?!?

Vi har hatt et kort, men effektivt opphold i Salt Lake City. Kvelden vi kom var det god temperatur og godt vær. Dagen etter var det svinkaldt, lavt skydekke, regnbyger og lite annet å gjøre enn å dra på shopping. 

Og det passer jo fint å shoppe litt når man er i hjembyen til Black Diamond. Det ble litt dyrt, men det hadde blitt myye dyrere hjemme. Og så mye fint vi fikk for penga, da! Det ble også tid til å stikke innom REI og Patagonia-outleten og en superduper diger bokhandel, så vi fikk jo med oss litt småtteri. Det var i grunn Morten som var råest på å shoppe, så jeg er nesten litt snurt. Typisk i-landsproblem.

Det er forresten Morten som tar seg av bykjøringa. Heldigvis. Ikke vet jeg hva folk gjorde i tida før GPS og smarttelefon. For det meste går det helt fint å finne veien, men når vår trønderske venn sa "herre høres hånat ut, men ta av fra motorveien i venstre fil", og det var fem filer å krysse for å komme over til venstre, ja da ble det en liten ekstrarunde. 

Når skyene lettet litt utpå dagen, så vi at det lå det snø på fjellet. Snø!?! Fint å se på, men lell da gut? Værmeldinga kunne ikke by på annet enn kulde og nedbør de neste dagene, og det vil vi altså ikke ha noe av. Det er jo bare seks uker igjen av ferien, så vi har ikke tid til å sitte stille og vente på godvær. Da blir nemlig gubben rastløs, og en rastløs gubbe er ikke noe moro.

Dermed er vi nå på farten igjen, etter en bedre frokost i dag. Nam, pannekaker med smør og sirup! Hvis noen der ute vet hvor man kan få tak i noe skikkelig brød her borte, vil vi gjerne høre det. Altså litt grovt brød som ikke er kjempesøtt og bare luft? Det var et bra bakeri i Bishop, men det er spist opp nå. 

For øyeblikket har vi retning mot Moab. Jeg må innrømme at jeg har veldig delte følelser for dette reisemålet. På den ene siden gleder jeg meg enormt til å komme til sørlige Utah som jeg mistenker er et fantastisk flott område med rød stein, ørken, canyons og heftige buer, pinnakler og vegger. Samtidig kjenner jeg nervene komme, for det er liten tvil om at vi kommer til å få juling av denne klatringen. Helt reine riss uten bøtter og gode krimper man kan redde livet på. Jamme, jamme, jamme. Jamre, jamre, jamre. En klatrer vi møtte i City of Rocks mente at vi burde sette av ei uke til å trene på ulike størrelser av riss, så kanskje ville vi få noen positive opplevelser de siste par dagene. Oppløftende. 

City of Rocks - ikke Rock City

På vei til City of Rocks gjorde vi vår første truckstop-overnatting.  Gjemte bobilen vår mellom et par store lastebiler og følte oss godt tatt vare på. Det var nok litt som å leke med de tøffe gutta tror jeg, Morten kjørte i hvertfall noen ekstrarunder på plassen uten annen grunn enn å titte på naboene. For dere som ikke har gått Stuves lastebilkurs, her er for ordens skyld en ganske så tøff lastebil foran, mens den røde bare er vanlig og kjedelig. 

Siste stopp før CiRo var en pizzalunsj i Malta. Sendte en varm tanke til sjefen min, men dette er nok ikke helt som ditt Malta. Her var det en bensinstasjon, pizzasjappa og noe som minnet mistenkelig om Felleskjøpet. Merkelig nok skjønte de at vi var utenbygds fra, så før vi fikk bestille mat, måtte vi sette ei nål på kartet. Såvidt vi kunne se, var det et par andre norske nåler på kartet, men bare sånne Oslofolk. Ingen hedmarkinger. Før vi kom. 

Endelig nærmet vi oss målet - City of Rocks (Idaho). Vi stoppa på besøksenteret på vei inn, fikk kjøpt oss en fører og fikk krysset ut en haug med anbefalte ruter av ei som var lokalkjent, så da var det bare å sette i gang. Det gjorde ingenting at vi hadde en vegg med kanskje 70 ruter ca 40 meter fra bilen, kort anmarsj er aldri feil. Kjempefine naturlige ruter for det meste, med en og annen bolta rute innimellom. En haug med andre vegger lå i helt fornuftig gåavstand. 

Vi skjønte fort at vi kom til å bli noen dager.  På drøyt 2000 moh hadde vi endelig god klatretemperatur, sånn godt kortbuksevær uten at det ble plagsomt varmt, og vi prøvde å ta unna de rutene vi hadde fått anbefalt og noen til. Vi oppdaget etterhvert at de ikke hadde sløst med boltene på sportsrutene. Det var gjerne stygglangt opp til første og ubehagelig langt til andre. Vet ikke om det synes så godt på bildet, men dette er jo også en litt interessant start på ei rute. Første bolt sitter riktignok uvanlig langt nede (den er jo med på bildet), men muligheten for å falle rett ned i et piggtrådgjerde demper lysten til å prøve. 

I tillegg til flotte omgivelser og hundrevis av ruter på solid granitt med artige formasjoner, er CiRo også et landbruksområde og ikke minst historisk grunn. Landbruket merket vi på store mengder pickuper, mange flere kuer og flest fluer. I en skolegård vi kjørte forbi, kastet ungene lasso på en "gyngeokse" på hjul. Nede i grøfta kan man skimte en moderne cowboy, som dessverre ble litt av en skuffelse for sjåføren. Sitat: "ikke har'n årntlig hatt en gang og jammen trur jeg det er ei dame!"

At vi var i nærkontakt med amerikansk immigrasjonshistorie så vi tydelige bevis for på  Camp Rock. Ca 250.000 immigranter kom gjennom City of Rocks på vei fra øst til vest med hest og kjerre (eller campingvogn, som Morten kaller det). Noen skrev eller risset inn navnet sitt på steinen mens de hvilte litt for ca 150 år siden. I dag hadde vi sikkert kalt dem for taggere, men nå er dette et bevis på at det har foregått noe større i området enn litt klyving bare for moro skyld. 

Mens vi klatret og koste oss kjente vi plutselig at høsten nærmer seg. Temperaturen sank til brrr, vinden dro på skikkelig og det var godt å krype inn i dunjakka. Da vi så at det var meldt enda dårligere vær med snø i høyden (snøgrensa litt lavere enn der vi holdt til) bestemte vi oss for å dra videre. Vi er jo tross alt på sommerferie. 

Vi gikk dette pene risset som en siste rute før avreise. Kanonfin! Litt bråkete kaminklatring første fem meterne, men det ble fort glemt da Linda måtte innse at risset slett ikke var så lite som det så ut til fra bakken. Jeg hadde lagt igjen et par store kammer som jeg mente at jeg slett ikke trengte, og tatt med et par ekstra små. På andre sikringen måtte jeg innse at jeg tok veldig feil. Veldig. Det var langt igjen og jeg hadde vel allerede brukt opp det jeg hadde som var noe tess videre oppover. Jeg pustet dypt og husket på ordene fra en klok (?) kar fra Elverum - "litt redd hver dag". Etter en stund var jeg på toppen, så da gikk det jo bra da. Så rart. Nå har Linda lært å se på ruta fra flere vinkler, og å huske på at ting gjerne ser litt mindre ut på avstand. (Til og med på bildet ser man jo at dette er et grovt riss...)

Litt tøffel-buldring i et eggeskall, og så styrer smilebilen mot Salt Lake city. Ikke helt uten vemod, for vi likte oss utrolig godt i City of Rocks. 

Bonanza!

Nå er vi virkelig i ville vesten! Startet altså dagen i Carson city, og tok en liten sving innom Virginia city. Alle som har sett Bonanza bør nikke gjenkjennende på hodet nå. 

Virginia city var nesten som å bli sendt hundreognoen år tilbake i tid. Byen ser virkelig ut sånn som det ser ut i Bonanza! I hvertfall på utsiden. Jeg tviler på at saloonen serverte cappucino og vaffel, men det får heller gå. Kan ikke sette sette seg med en whisky når man skal ut og kjøre bil. Det var sikkert ikke så mye promillekontroll på den tida. Usikker på om det var regler for fylleridning i det hele tatt. 

Uansett var det ganske moro å rusle gatelangs og kikke, for det er faktisk en del historie i veggene her. Ikke bare fra spillegale cowboyer som sikkert hadde duell i gata nærmest daglig, men fra gull- og sølvgravertida. I åsene rundt byen er det mase rester etter gruvevirksomheten, grushauger og falleferdige skur. 

Fra Virginia city sporet vi hestene og red vestover inn i solnedgangen. Omtrent. Vestover i hvertfall. Først så det slik ut:

Litt seinere så det sånn ut:

Trønder-GPSen vår hadde et utbrudd i morges - "høre du itj ka æ sei?!? Du må SNU!". Resten av dagen har han for det meste holdt kjeft, og sett slik ut:

 

Vi har kjørt rett frem. Og snudd. Artig at vi måtte kjøre 30 miles tilbake for å fylle bensin, fordi neste bensinstasjon i riktig retning mest sannsynlig er for langt unna.  

Bank i Bishop

Vi hadde egentlig slått fra oss Bishop, fordi veien igjennom Yosemite var stengt på grunn av skogbrannen. Vi hadde lagt en alternativ plan, men på vei ut av Yosemite fikk vi vite at veien ble åpnet dagen før. Så da ble det Bishop likevel. Jippi sa vi, men jammen fikk vi juling. 

På vei over fjellet så vi tydelig rester etter brannen, og på en strekning var det fortsatt aktivitet og brannfolk i arbeid. Det er et voldsomt område som har brent, men vi har skjønt at selv om dette var en stor en, er skogbrann ganske vanlig her - og det er nødvendig for de store trærne å bli kvitt litt av småtjafset på bakken. For det er veldig store trær her (alt er jo stort i USA), og det kan være skummelt å få en kongle i hodet. Husk hjelm på skogtur. 

Jo, altså. Vi kom oss over til Bishop. Visste ikke så mye om plassen på forhånd, bortsett fra at det skal være bra buldring her. Det passet bra, for nå ville Morten ta i litt. Så vi fikk i all hast kjøpt oss to crashpader og fører et kvarter før stengetid, og fikk gode anbefalinger om å dra til Buttermilks. Så det gjorde vi. Ikke var det langt heller, sjøl om noen få kilometer på verdens verste vaskebrett faktisk tar litt tid. Vi var ganske stressa, for det blir så fort mørkt her (lyst kl sju, skumt kvart over og søkke mørkt ti over halv åtte). Vel framme ca kvart på sju. Vi kasta pader og sko på ryggen og spant av gårde. Så mye flott stein!! Fantastiske granittboller som lå rundt i sanda. Som huggærne høner flaksa vi rundt på det vi fant som så greit ut. Hadde ikke tid til å lese føreren. Vi fikk oss ei lita økt før vi snubla tilbake til bilen i mørket. Moro for unga!

Vi hadde vår første villcamp i Buttermilks, så opp tidlig morgenen etter og rett ut med padene igjen. Greit å starte før det blir for varmt. Denne gangen leste vi føreren. Det vi hadde gått kvelden før var vel egentlig ingenting, men nå startet vi på ordentlig. Varmet opp på noe lett. Amerikanske buldregrader går fra V0 til V15 omtrent. Vi starta på V0.  Det var ikke alltid så lett som vi hadde trodd. V1 og V2 var ganske vanskelig. V3 var vanskeligere. Det var ikke så mye av skalen vi fikk brukt. 

Kanskje var det ikke egentlig at det var så innmari vanskelig, men det var noe så helt innforj..ig høyt!! Der vanlige klatreførere har et tegn med vinger for å symbolisere høye/luftige ruter, har Bishop-føreren en vinge (litt høyt, bruddskader), dobbel vinge (drithøyt, dødsfall sannsynlig) og trippel vinge (idiotisk, og den sikre død).

Det er altså forskjell på høyt og høyt. Men når de enkleste rutene (altså de vi kunne klare) som regel var enkleste vei ned igjen, ja da ble det jammen skummelt! Men vi fikk da tatt i litt, slitt huden av fingrene og blitt litt redde. På bildet henger jeg på en V2 på Grandma Peabody (som forresten ikke hadde vært umulig om jeg bare hadde hatt tau). Ganske stor stein synes du kanskje, men bestefar er myye større!

Som en siste økt i Bishop dro vi ned i dalen, til Happy og Sad boulders. Her er det vulkansk stein, helt annerledes enn Buttermilks. Hull og lommer og artige formasjoner. Og ikke fullt så høyt. Pjuh. Endelig fikk Morten tatt i skikkelig, og jobba inn en V4. Bra for selvtilliten. 

Det er antagelig ikke mulig å se, men registreringsskiltet på denne bilen som kjørte forbi oss er HADDAD. Selvfølgelig vinket de da de kjørte forbi, en hilsen fra en Haddad til en annen. Stor jubel i bilen. Litt overskyet i dag, forresten. 

Yosemite - mye sett, lite gjort

Med store øyne, og med kamera og kikkert lett tilgjengelig rullet vi inn i Yosemite. Vi har både hørt om det og sett bilder, men du milde for noen vegger! Mektig! 

Vi hadde ingen planer om å klatre storvegg, så vi prøvde å finne noe snilt og passe enkelt, og helst i skyggen. Med godt over 30 grader i skyggen er det relativt ubehagelig å henge i solveggen. Det var stor stas å klore litt på stein igjen, og da er det bare å smile.  

Vi møtte på en underlig skrue som nok har holdt til i Yosemite siden tidenes morgen. Vi døpte ham Mr Wallnut, av to grunner. Først på grunn av den artige vitsen hans "are you a walnut? Anyone going up that wall is a nut!", men ikke minst fordi han på racket sitt faktisk hadde en valnøtt i messing, som han hadde fått spesiallaget. Dritkul! Racket besto også av en velbrukt hammer i lærbelte, fifikrok og kjetting med stigbøyle til taustige. Ingenting så spesielt blankt og nytt ut. Ingen tvil om at han hadde holdt på en stund. Så da fikk vi heller tåle noen andre orginale sider, som høylytt raping etterfulgt av "thats right!", vitser vi ikke skjønte og bryske kommentarer til oss som var i nærheten. 

Vår største utflukt i Yosemite var et forsøk på Super Slide, men vi snudde med heteslag etter to taulengder. Skikkelige pyser i varmen rett og slett. Vi flykta til fjells i håp om kjøligere vær. Det fikk vi! Campet på 2200 moh, midt i skauen. Vesentlig kjøligere drag der oppe. Vi tok en topptur til Sentinel dome, 2476 moh. Ikke akkurat noen langtur - ca 1,8 km på grusvei (deler gangstien var faktisk asfaltert). I følge beskrivelsen skulle det være litt bratt scrambling til toppen. Leses som: motbakke uten trapp eller rekkverk. Men utsikten var fin, altså! Half Dome den ene veien og El Cap den andre veien. 

Vi er kanskje litt rastløse i reisefoten, så etter noen dager ble vi utålmodige på å komme videre. Yosemite er fantastisk på mange måter, men vi skal jo rekke så mye! Så sjøl om vi ikke akkurat har gjort så mye, rusler vi videre. Vi kommer gjerne tilbake for å gjøre mer. 

Goin' places with smilin' faces

Da er vi endelig på hjul! Første stopp: Walmart. 

Som det gjestmilde folket amerikanere er, hadde alle 12 millionene som bor i LA bestemt seg for å dra ut og stå i kø sammen med oss de første milene. Kjempehyggelig å bli tatt så godt imot! Med GPS er det ganske smertefritt å finne veien, og jeg er såå glad for at lyset i mitt liv kom på å installere Odin Jensenius som kartleser. "Øøø... Bættre... Om åitthuinner meter, ta te vænstre. TA TE VÆNSTRE! ... Øøø... Bættre... Længer framihær, ta en uu-sving."

Morten har kjørt lastebilopplæring for meg, sånn at jeg har lært meg forskjellen på de fine, de kjempetøffe og de ikke no' fine snutebilene. Jeg har bestått kurset og nå er det tostemt jubel når Smokey and the bandit nærmer seg. Dessuten er visst amerikanske brannbiler skikkelig tøffe også. 

Vi har kjørt kystveien fra LA mot San Fransisco, og har latt oss fascinere av terrenget, naturen, fugle- og dyrelivet (sebra var uventet). Midt i ikkenoested ble vi vinket av veien av et par fortvilte tyskere som hadde bil fra samme selskap som oss. De hadde låst seg ute, og det er ikke mobildekning i ikkenoested, så der sto de og klødde seg og lurte på hva gjør vi nå. Vi tok dem med til nærmeste bensinstasjon og ble enige om at vi alltid skal ta med oss nøklene før vi går noe sted. 

Stuve'n begynner å bli litt rastløs av detta turistgreiene, så nå har vi satt nesa mot Yosemite. Det er nemlig på tide å få gjort no'. Bilen vår har mottoet "Goin' places with smilin' faces" malt bakpå. Vi følger det som best vi kan, helt te'n Odin går bananas med uu-svingene. 

Bytur i dur

Etter mange timer i transport, kun avbrutt av en og annen spurt igjennom en flyplass, kom vi til slutt fram til vårt første reisemål; Santa Monica beach. 

Vi vurderte en skikkelig sightseeing-runde med Hollywood og slikt, men det ble med tanken. I stedet ruslet vi oss på bytur i Santa Monica og fikset litt praktisk. Kartbok og amerikansk telefonkort. Og bittelitt shopping. Gørkule nye yogamattesandaler fra Sanuk blant annet. Og en passe stor pose fra Lush. (Karin, takk for såpa du satte igjen. En dusj og jeg var hekta.)

Forresten, telefon. Jeg er å treffe på +1 310 292 5310 fremover. Hadde tenkt å sjekke det norske nummeret mitt i blant også, men mye tyder på at jeg har somla bort sim-kortet. Husk gjerne på at vi er ni timer etter Norge borti her før du slår på tråden. Morten har forresten sitt vanlige nummer. 

Ja, og så tok vi oss en sykkeltur på Venice beach. Så mye rart hadde ikke vi to bondetampene sett før, og i hvertfall ikke på så kort tid. Så vi ble egentlig nødt til å parkere syklene, det ble for vanskelig å gjøre to ting samtidig. 

Smil folkens, det gjør vi!

Nu jävlar!

Nå kiler det i magen... Endelig skal det bli sommerferie! Masse sommerfugler på speed. Og en god porsjon pizza. Har brukt mesteparten av dagen på å pakke, rydde og fikse, og nå ser det faktisk ut til at vi er ferdige. Skal bare finne frem passet mitt. Da gjenstår det å få en god natts søvn, før vi tar ut retningen mot Gardermoen og forlater landet et par måneder.

Så god tur til oss og god høst til dere. Vi ses i november!

Lurer på om jeg har fått med alt?