New York, Las Vegas

Kan høres ut som et nytt villspor, kanskje? Fordelen med Las Vegas er at det ikke er så langt mellom Luxor, New York og Monte Carlo. Og nå er vi altså i (ev på) New York. Kosta på oss en natt på hotell før hjemreisen starter. Tenkte det var greit å få dusja litt og sånn først. Og det var det. 

Er fakkeldama dama til fakkelmannen?

Den siste uka har vi holdt til i Red Rock, like i utkanten av denne snodige byen. Som for øvrig virker langt mer normal der i utkanten. Det har vært varmt, ikke en dag under 30. Det er en 10-15 grader over normalen for årstida, men her er det greit å finne klatring i skyggen, så vi har fått lekt litt likevel. Og i går ettermiddag var det 38 grader, perfekt buldrevær. Nesten. Men fint likevel - vi suger til oss sol og varme og lagrer så mye vi klarer, for plutselig blir det litt kjøligere. 

Riss med tak på utsida, perfekt for den med dårlig teknikk. 

Man kan ikke klatre hele tida. Innimellom kan man også kaste litt plast. Fine discgolfbaner i byen. Vi har gått noen runder, og ser at vi har en del å lære både når det gjelder teknikk og stil. Morten var ganske fornøyd med sin nye golfbag, men ser seg grundig slått av lokale ringrever. Nå blir det muligens å sjekke finn.no etter en billig barnevogn?

Golfbag.

Noe av det artige med å farte rundt i den såkalte villmarka her borte, er at det er veldig mye dyreliv å se. Ulike sorter ekorn, kaniner og coyoter er dagligdags. I Flagstaff var det mye mule deer, elk og pronghorn. Roadrunner og kengururotte er artige typer. Noen nye bekjentskaper fikk vi også, blant annet skunk, quail og kolibri. Morten synes det var ergerlig at vi ikke fikk sett en ordentlig stor tarantella (bare noen små), slanger eller skorpion. Det er ikke så farlig for min del. 

Kolibri. Liten. Rask. 

Nå ser vi frem til en god natts søvn i en ordentlig seng. Det skal innrømmes at liggekomforten i Silly Putty ikke var det helt store. Ganske dårlig, egentlig. Men det kommer nok osteopaten min til å tjene penger på, jeg må hjem på reparasjon. Plasking i basseng og ekstremt lange dusjer hører også med på et hotellopphold som dette. Det kjennes ut som om jeg har litt dusjetid å ta igjen. 

En måned siden sist jeg lå i en ordentlig seng-selfie. 

Og før vi vet ordet av det, er vi hjemme igjen. Det er lov å håpe... Mest sannsynlig skjer det nok ikke helt på et blunk. Vi skal jo fly i 2+10+2 timer omtrent, og der i mellom vente mange+flere timer, så vi rekker nok å få med oss at vi er på vei hjem. Og nå snorker det jammen ved siden av meg her, tyder på at det har blitt kveld. 

Thank you and good night. 

Vi har fått skille! Og ikke alt forsvant da vi vaska oss, heller!

Siste etappe

Nå har vi sagt vemodig farvel til Joshua Tree og satt kursen mot Red Rocks og Las Vegas. Bare en uke igjen, så er vi hjemme i det ordentlige høstværet.  

De siste dagene i J-Tree fikk vi straffen for at vi ikke trente på rissklatring før vi dro. Altså var vi mer enn nok redde hver dag. For å lette litt på stemningen måtte vi omdefinere målene litt, og ta det som trening. Så kan vi håpe vi er lettlærte og at alt går mye bedre i Red Rocks. 

Jeg overlevde!!

Jamme, jamme, svette, banne

Vi bestemte oss for å ikke ta korteste og raskeste vei videre, men å kjøre rett øst og følge Colorado River nordover. Etter noen timer med ørkenkjøring var det fantastisk befriende å se vann igjen! Og det viste seg at det synes nok noen hundre tusen andre bobil- turister også. Det lå RV-parks på rekke og rad i mil etter mil. Og det ble plutselig mange båter igjen. Jeg fikk lyst til å bade, og det virket som en god ide å campe en natt ved elva. Når vi fant ut at den lille byen Lake Havasu City har discgolfbane og campingplass med strand, var den saken grei. 

Ørkenkunst. Mangler skilt til Næroset. 

Båt, amerikansk stil. Lenestoler og gress på taket. 

Den store severdigheten i Lake Havasu er London Bridge. Og ikke en kopi. Neida, dette er den ordentlige, ekte London Bridge. For de som har hørt sangen vet at London Bridge holdt på å falle ned. Lure engelskmenn bestemte seg for å prøve å selge skiten før det var for sent, og en amerikaner som akkurat hadde grunnlagt en by midt i ikke noe sted med ei lita øy rett utenfor hosta opp 2,5 million dollar (i 1968), og vant budrunden. Broa ble plukket ned bit for bit, sendt til California, kjørt inn i ørkenen med lastebiler og satt opp igjen i Lake Havasu city. Ordføreren var fornøyd, og mente broa var et flott symbol på innovasjon og optimisme i den nye byen hans. Å kjøpe ei hundre år gammel bro som er i ferd med å falle på et annet kontinent ned er altså innovasjon. Eller bare ironisk. 

London Bridge, med amerikanske flagg, kulehull fra andre verdenskrig og lyktestolper som angivelig skal være smeltet om av Napoleons kanoner. 

Uansett så står nå London Bridge i ørkenen i Arizona, og handelstanden har utvidet attraksjonen med en liten engelsk landsby. Dog ikke helt autentisk, når det til min kjære manns store frustrasjon ikke en gang var en pub så det gikk an å få seg en utepils! Men en stor hamburgersjappe hadde uteservering og happy hour-reklame.  

Vi var fornøyde med at vi fikk oss en campingplass rett ved stranda, og så ei lang stripe med hvit og fin sand. Men den var kjørt dit med lastebil (resten av lasset lå på plassen like bak), og var kun til å gå på. Skulle man ut i vannet, var det vassing i svart mudder. Og rett utenfor stranda var det world cup i vannjet. De var mange, kjørte fort og lagde mye lyd. Tok litt av idyllen vekk fra strandlivet. Så kom kvelden og natta, og vi satte et par nye rekorder. To millioner småfluer og ca 30 grader varmt gjorde litt med søvnkvaliteten denne natta. Silly Putty er kun utstyrt med manuell AC når motoren ikke går - med andre ord; opp med alle dører og vinduer og vent på et vindpust. Det ble litt svalere utpå morgenkvisten, så da kunne vi ha duppa litt. Hvis ikke... Seriøse idrettsfolk er oppe tidlig. Også jetski-utøvere. Så da var det like greit å stå opp. 

God morgen til alle dere som kjører vannjet. Dere er jammen tidlig på'n. 

Nå drar vi til Las Vegas for å få litt fred og ro. (Det er neppe en setning som er mye brukt.)

Hviledag smiledag luredag

Nå har vi vært noen dager i Joshua Tree. Det var brutalt varmt da vi kom, sånn rundt 40 er litt i overkant. Men det skulle jo bli kjøligere, det hadde vi lest. Og tross alt drar det seg jo mot vinter. 

Klatreveggene er den veien. 

Vi startet å klatre tidlig på morgenen, det var jo ikke såå varmt heller. Med en gang. Til å begynne med var det nesten litt kjølig. Kald vind og greier. Men så fikk sola skikkelig tak, og frua som holdt på å bakse seg opp en kamin kjente svetten renne inn i øra og at tærne ropte om å få slippe ut av de grusomme klatreskoa. Vel oppe (og en liten rappell ned igjen) ble det vedtatt siesta. Og så dro vi og kjøpte oss en bedre fører, den som sier noe om om sol og skygge på de ulike veggene. Bra kjøp. 

Ny fører!

Standplass-sjølis

De neste par dagene sikta vi oss inn på skyggeklatring. Behagelig, fine ruter, artig, passe skummelt. Og det ble faktisk kjøligere. I går klatret vi i langbukse! Og i går kveld var det frem med ulltrøya igjen. Altså, et ekstra plagg for min kjære tøffe mann. For min del var det på med alt som er lagret i posen for varme klær. Stillongs, svigermors gode, varme ullsokker, ulltrøye, lue, fleece, dunjakke osv. (Poser er forresten løsningen for å holde bittelitt orden i crawl-in skapet som så klart ikke har hyller eller skuffer. Posen for varme klær er blå, den med rent undertøy er grønn, skittentøyposen er rød.)

Takk til produsenten for detaljert beskrivelse for hvordan man får osten ut av pakka. 

I dag kom vi til et slags vendepunkt. Vi måtte planlegge hva vi skal gjøre videre med tanke på hvor mye tid som er igjen av ferien. "Hvis vi skal dit, tar det så lang tid å kjøre og så mange dager og da blir det så mange dager der og det var langt og vil vi det eller det eller... Hva vil vi egentlig??" Etter en lang stund med beslutningsvegring droppa vi kjøreturen og bestemte oss for å bli i Joshua Tree noen dager til. Dermed ble dagen i dag en hvile- og handledag. Og mens vi holdt på å hvile og handle, tror du jammen ikke det begynte å regne?! Så det ble vått på bakken! Jaja, det tørker nok ganske fort. 

Regnvær!

Og siden vi altså har bestemt oss for å fortsette å gjemme oss fra virkeligheten, stikker vi ut i ørkenen igjen. Der skinner sola, coyotene uler og bålet knitrer. Og det er liksom alt vi trenger å forholde oss til. 

Vanlife

På tide med en liten bobil spesial igjen, vel? For de som lurer på hvordan livet er i en komprimert bobil. 

Silly Putty i morgensola

Forrige tur hadde vi en liten bobil i amerikansk målestokk. Men de bruker jo ganske rare måleenheter her, og bilen var rundt 8 meter lang og en del større enn den vi har hjemme (som vi syntes var stor helt til vi kom hjem igjen fra den turen). Det ligger en egen bobil spesial for den bilen her på bloggen et sted. 

Bilen vår heter Silly Putty, oppkalt etter noe vi tror er amerikansk modelleire eller noe sånt. Det er vel fargene, det da. Firmaet vi leier av har bare biler som er one-of-a-kind kunstverk. Og det er jo ikke sånn at den er direkte diskret, men den lyser faktisk litt mindre "turister i leiebil" enn de vanlige utleiebobilene. I denne kan vi faktisk gå under radaren som vanlige klatrebomser. Med mindre noen legger merke til "RENT ME"-plakaten som fyller bakruta. 

Uansett, nå har vi gått fra bobil til camper-van. Det betyr litt mindre plass, litt mindre fasiliteter og litt mindre... Ja, mindre alt egentlig. Bortsett fra mye bedre kjørecomfort og mye lettere å komme seg frem med. Men vi kjører så klart ikke på grusveier, for det er ikke lov med leiebil. 

For å invitere på omvisning, foran i cockpiten ligner det til forveksling på en helt vanlig bil. Ta et lite (lite) steg bakover, så befinner du deg plutselig i salongen. Sofa, bord, bokylle, stearinlys, puter og pledd. 

Salongen. Sengetøyet lagres i en kjent blå pose. 

Salongen gjøres med en tre-fire-femten håndgrep om til soverom. Like bak salongen/soverommet, er garderoben. Det er ikke akkurat et walk-in closet, kanskje mer "crawl-in". Men klærne får nå plass der da. 

Een, too...

Femten! (Garderoben er mellom puta og benken)

Neste rom i heimen er kjøkkenet, som ligger lengst bak og har egen inngang. Med egen inngang er det god oversikt og lett å komme til kokemuligheter, vann og kjøleskap. Det med inngangen viste seg å være litt klønete hvis man blir sulten eller kaffetørst når det regner. For da må man ut i regnet, opp med dørene, rulle ut propanbrenneren og holde på under åpen himmel. Heldigvis har vi gjort oss ferdige med regnværet for denne turen. 

Kjøkken. Kun plass til en om gangen. 

Hver morgen, etter frokost og oppvask, bygges kjøkkenet om til bad. Morten har har gjort et kupp på Walmart, for bare 75 cent fikk han denne rosa salatbollen/ oppvaskbalja/ vaskefatet. Sjøl gjør jeg morgenvasken i et lilla plastkrus. 

Noen har spurt om hvorfor vi har en skiboks på taket. Vel, jeg velger å kalle det takboks - vi er ikke på skitur. Får være grenser for villspor. Takboksen fungerer som bod. Her har vi klatreutstyr, vedsekker og annet diverse som er naturlig å lagre i boden i stedet for i stua. 

Ved siden av takboksen ligger det som vi mente skulle være en markise. En markise er fint å ha, gir litt skygge når det er varmt og er tak hvis det regner. På ett eller annet tidspunkt har så dette utleiefirmaet vårt oppdaget (og de fleste som har bobil, må vel si seg enige) at slike markiser fort kan bli ødelagt hvis det blåser litt. Derfor hadde de kommet på en genial løsning: la oss droppe markise og heller sende med et partytelt! Og gjerne av den litt solide sorten. Fordelen med telt er jo at det kan flyttes, og feks brukes som tak over kjøkkenet hvis det regner. Ulempen er så klart at ingen (i denne bilen i hvertfall) gidder å stå ute i regnet og montere et pokkers partytelt!!