Bank i Bishop

Vi hadde egentlig slått fra oss Bishop, fordi veien igjennom Yosemite var stengt på grunn av skogbrannen. Vi hadde lagt en alternativ plan, men på vei ut av Yosemite fikk vi vite at veien ble åpnet dagen før. Så da ble det Bishop likevel. Jippi sa vi, men jammen fikk vi juling. 

På vei over fjellet så vi tydelig rester etter brannen, og på en strekning var det fortsatt aktivitet og brannfolk i arbeid. Det er et voldsomt område som har brent, men vi har skjønt at selv om dette var en stor en, er skogbrann ganske vanlig her - og det er nødvendig for de store trærne å bli kvitt litt av småtjafset på bakken. For det er veldig store trær her (alt er jo stort i USA), og det kan være skummelt å få en kongle i hodet. Husk hjelm på skogtur. 

Jo, altså. Vi kom oss over til Bishop. Visste ikke så mye om plassen på forhånd, bortsett fra at det skal være bra buldring her. Det passet bra, for nå ville Morten ta i litt. Så vi fikk i all hast kjøpt oss to crashpader og fører et kvarter før stengetid, og fikk gode anbefalinger om å dra til Buttermilks. Så det gjorde vi. Ikke var det langt heller, sjøl om noen få kilometer på verdens verste vaskebrett faktisk tar litt tid. Vi var ganske stressa, for det blir så fort mørkt her (lyst kl sju, skumt kvart over og søkke mørkt ti over halv åtte). Vel framme ca kvart på sju. Vi kasta pader og sko på ryggen og spant av gårde. Så mye flott stein!! Fantastiske granittboller som lå rundt i sanda. Som huggærne høner flaksa vi rundt på det vi fant som så greit ut. Hadde ikke tid til å lese føreren. Vi fikk oss ei lita økt før vi snubla tilbake til bilen i mørket. Moro for unga!

Vi hadde vår første villcamp i Buttermilks, så opp tidlig morgenen etter og rett ut med padene igjen. Greit å starte før det blir for varmt. Denne gangen leste vi føreren. Det vi hadde gått kvelden før var vel egentlig ingenting, men nå startet vi på ordentlig. Varmet opp på noe lett. Amerikanske buldregrader går fra V0 til V15 omtrent. Vi starta på V0.  Det var ikke alltid så lett som vi hadde trodd. V1 og V2 var ganske vanskelig. V3 var vanskeligere. Det var ikke så mye av skalen vi fikk brukt. 

Kanskje var det ikke egentlig at det var så innmari vanskelig, men det var noe så helt innforj..ig høyt!! Der vanlige klatreførere har et tegn med vinger for å symbolisere høye/luftige ruter, har Bishop-føreren en vinge (litt høyt, bruddskader), dobbel vinge (drithøyt, dødsfall sannsynlig) og trippel vinge (idiotisk, og den sikre død).

Det er altså forskjell på høyt og høyt. Men når de enkleste rutene (altså de vi kunne klare) som regel var enkleste vei ned igjen, ja da ble det jammen skummelt! Men vi fikk da tatt i litt, slitt huden av fingrene og blitt litt redde. På bildet henger jeg på en V2 på Grandma Peabody (som forresten ikke hadde vært umulig om jeg bare hadde hatt tau). Ganske stor stein synes du kanskje, men bestefar er myye større!

Som en siste økt i Bishop dro vi ned i dalen, til Happy og Sad boulders. Her er det vulkansk stein, helt annerledes enn Buttermilks. Hull og lommer og artige formasjoner. Og ikke fullt så høyt. Pjuh. Endelig fikk Morten tatt i skikkelig, og jobba inn en V4. Bra for selvtilliten. 

Det er antagelig ikke mulig å se, men registreringsskiltet på denne bilen som kjørte forbi oss er HADDAD. Selvfølgelig vinket de da de kjørte forbi, en hilsen fra en Haddad til en annen. Stor jubel i bilen. Litt overskyet i dag, forresten.