Er det slutt alt?

Ja, så er det allerede slutt på ferien for i år. Ni uker har gått merkelig fort. Samtidig har vi fylt dem med så mange små og store opplevelser at det kjennes mye lenger. 

Vi har vært på tur i 64 dager, og har bodd i bobil i 60 av dem. Vi har kjørt drøyt 5.000 miles, eller 800 mil.  Vi har vært innom seks stater, sju nasjonalparker og flere andre statsparker  (i tillegg passerte vi en del stengte nasjonalparker). 

Etter et enkelt liv uten mye fjas og jåleri har vi i timene etter at vi leverte tilbake bobilen veltet oss i luksus. Først ble vi kjørt til hotellet i en vanlig bil. Ikke noe skramling og bråk og risting.  Mulig å snakke og høre på radio i fart. Avslappende. Så inn på hotellrommet vårt, som er en god del større enn vårt mobile hjem, og har mykt teppe på gulvet som man kan tasse barbeint på. Eller bykse rundt som en tulling. Og et stort bad. Med badekar! Å, det var godt å ligge i bløt en stund! Og tv har vi her og, nesten så vi ikke husker hva den er til. Nevnte jeg badekar? Og dusj der man kan la vannet renne hele tiden mens man dusjer? Og dusje lenge? Mmmm deilig!!! (Dusjing i bobilen har vært preget av "forte seg for å spare på vannet" og har ikke vært en daglig seanse for å si det sånn. Derfor er rennende, varmt vann over kroppen nå ren og skjær luksus.) 

Det er noe spesielt i det å glede seg til noe i lang tid, for så å plutselig være der, midt i drømmen. Vi har sett og lært mye. Vi har møtt veldig mange hyggelige mennesker og noen uhyggelige dyr. Vi er positivt overrasket over mye, men kanskje mest av alt over været. Vi har hatt kanskje en eller to dager vi nesten ikke har sett sola. Vi har hatt en liten håndfull dager med regnbyger. Resten av tida - fint vær. Det er utrolig godt å se sola hver dag, se blå himmel på dagen og stjerner på kvelden. Selv om temperaturen har variert (fra noen minus til borti førti), har vi hatt bra vær. Og det er lett å like. 

Nå har vi bare igjen en kort natt i hotelluksusen vår, før vi skal stable bagasjen vår avgårde og etterhvert sette oss pent i et flysete og sitte stille til vi får mark. Og da er vi snart hjemme. Det blir hyggelig å utvide omgangskretsen litt igjen. 

(Vi er sånne "travel light"-typer. Ikke har vi handla noe særlig heller. )

Ørkenrotter

Nå har vi vært på ørkentur i enda en uke (eller mer?), og der uti er det fryktelig lite mobildekning. Så da blir det lite skriving. Men bare fordi vi ikke har gitt lyd fra oss, betyr det ikke at vi har ligget på latsiden. Eller jo, det er vel egentlig det vi har... Men det trives vi med. 

Fra Red Rocks skulle vi til Joshua Tree. Vi tok "snarveien" om Death Valley, så vi fikk sett litt mer ørken. Death Valley er verdens varmeste (rekorden er 57 C), tørreste, dødeste plass. Men ganske sært likevel. Vi har blitt vant til røde, brune og hvite fjell, men her var det liksom som om noen hadde samlet alle restene fra den gangen fjellene ble laget, og dynga alt sammen i tilfeldige hauger. Her var fjellene røde, hvite, grønne og brune på en gang, og mye av det var mer grushauger enn ferdige fjell. Mulig jeg ble ørkendelirisk, men jeg syntes det lignet på store porsjoner med is. Vaniljeis med sjokoladesaus, jordbæris med vaniljesaus, pistasj med sjokoladebiter osv.  Nam...

Vi overnattet i Death Valley, møtte vår første coyote og besøkte Devil's Golf Course og Badwater (bildet over), ca 80 m under havnivå, før vi dro videre til Mojave. Det ble forresten en liten omvei på det som allerede var en lang omvei, fordi veien vi hadde tenkt å kjøre var stengt pga flom. Det er ørkenen sin, det. 

Mojave var i grunn mer av det samme. Ørken. Og ikke så veldig bra veier. Og enda dårligere grusveier. Vi har to måter å kjøre vaskebrettveier med denne bilen - sneglefart (max 2 miles i timen), eller svevefart (minst 40 miles i timen, så vi flyr over humpene). Begge deler er ganske ubehagelig. Den siste varianten tar kortere tid, men medfører at vi må "remontere" litt i etterkant, siden ting kan riste løs. Men uansett, fem kilometer innover en sånn vaskebrettvei skulle vi stoppe og høre på syngende sanddyner. Mulig vi kom for seint til konserten, for det var ganske stille, men vi fikk ruslet oss en tur i solnedgangen og fikk litt sand i skoa. 

Omsider kom vi frem til Joshua Tree, vår siste klatrestopp. Joshua Tree er en nasjonalpark like utenfor Los Angeles, kjent for trærne (Joshua-trærne) og steinene. Disse steinene er av granitt, en del av dem er ganske store. Steinene ligger litt rundt omkring, så til å begynne med virket det litt uoversiktlig, men siden de nærmestene rutene var ca ti meter fra campen vår, fikk vi klatret likevel. 

Det vi ikke hadde tenkt så mye på da vi kom, var at det var Halloween dagen etter. Vi var heller ikke klar over at en stor gjeng med klatreguider har som tradisjon å feire Halloween i Joshua Tree. Men vi skjønte jo tegninga så fort vi så ut av vinduet på morgenen. Høygravid brud, byggmester Bob, prinsesser og superhelter overalt. Til og med bikkja var utkledd.  

Superdog kom på besøk og tok oppdraget som vakthund hos oss, og var ikke nådig da en to meter høy kaktus kom gående. Godt å bli passet på. Men ikke alle trenger å kle seg ut heller. Happy Halloween!

Etter hvert som dagene gikk fikk vi klatret en del fint, slappet av i sola, laget mat på bål, vært på verksted med bilen en gang til, klatret litt til, kost oss mer - og sånn går dagene. Et godt liv.  

På bildet over en fin 5.8 som jeg tasset opp siste dagen. Kos! Men noen ganger må man klatre ned. Hvis man har mistet noen andre sine pjonavanter ned i et hull. 

Mat på bål er stas, men riktig redskap er viktig. Finn en feil. 

Etter noen dager i Joshua Tree fikk jeg et anfall av kreativ abstinens. (Det er mulig at jeg ikke har helt godt av dette ørkenlivet.) Jeg ville lage noe, gjøre noe, savnet strikketøyet eller noe annet å pusle med. Etter langt flere brett candy crush enn godt er, var det på tide ned noe annet. Og man tar det man har. Spisepinner for eksempel. Først prøvde jeg å spikke en heklenål, men den ble litt slarkete - og jeg er ikke så flink til å hekle heller, kom jeg på. Så da ble det strikkespisepinner. Og oppklipte plastposer i stedet for garn. Og en del humring og noen kommentarer fra Morten som nok synes jeg er en fullstendig koko, men på en litt sjarmerende og ufarlig måte. Hva det ble? En firkant. Gryteklut, best for kalde kjeler. 

Bål, øl og pottis. Passer støtt. 

Men så er det dette med virkeligheten, da. Vi har merket i noen dager nå at den kommer snikende. I blant synes vi det er greit, og i blant synes vi den kan holde seg unna. Hus og hjem og hverdag med norsk novembervær venter. Vi absorberer sol og varme og gleder oss til skiturer og isklatring.