New York, Las Vegas

Kan høres ut som et nytt villspor, kanskje? Fordelen med Las Vegas er at det ikke er så langt mellom Luxor, New York og Monte Carlo. Og nå er vi altså i (ev på) New York. Kosta på oss en natt på hotell før hjemreisen starter. Tenkte det var greit å få dusja litt og sånn først. Og det var det. 

Er fakkeldama dama til fakkelmannen?

Den siste uka har vi holdt til i Red Rock, like i utkanten av denne snodige byen. Som for øvrig virker langt mer normal der i utkanten. Det har vært varmt, ikke en dag under 30. Det er en 10-15 grader over normalen for årstida, men her er det greit å finne klatring i skyggen, så vi har fått lekt litt likevel. Og i går ettermiddag var det 38 grader, perfekt buldrevær. Nesten. Men fint likevel - vi suger til oss sol og varme og lagrer så mye vi klarer, for plutselig blir det litt kjøligere. 

Riss med tak på utsida, perfekt for den med dårlig teknikk. 

Man kan ikke klatre hele tida. Innimellom kan man også kaste litt plast. Fine discgolfbaner i byen. Vi har gått noen runder, og ser at vi har en del å lære både når det gjelder teknikk og stil. Morten var ganske fornøyd med sin nye golfbag, men ser seg grundig slått av lokale ringrever. Nå blir det muligens å sjekke finn.no etter en billig barnevogn?

Golfbag.

Noe av det artige med å farte rundt i den såkalte villmarka her borte, er at det er veldig mye dyreliv å se. Ulike sorter ekorn, kaniner og coyoter er dagligdags. I Flagstaff var det mye mule deer, elk og pronghorn. Roadrunner og kengururotte er artige typer. Noen nye bekjentskaper fikk vi også, blant annet skunk, quail og kolibri. Morten synes det var ergerlig at vi ikke fikk sett en ordentlig stor tarantella (bare noen små), slanger eller skorpion. Det er ikke så farlig for min del. 

Kolibri. Liten. Rask. 

Nå ser vi frem til en god natts søvn i en ordentlig seng. Det skal innrømmes at liggekomforten i Silly Putty ikke var det helt store. Ganske dårlig, egentlig. Men det kommer nok osteopaten min til å tjene penger på, jeg må hjem på reparasjon. Plasking i basseng og ekstremt lange dusjer hører også med på et hotellopphold som dette. Det kjennes ut som om jeg har litt dusjetid å ta igjen. 

En måned siden sist jeg lå i en ordentlig seng-selfie. 

Og før vi vet ordet av det, er vi hjemme igjen. Det er lov å håpe... Mest sannsynlig skjer det nok ikke helt på et blunk. Vi skal jo fly i 2+10+2 timer omtrent, og der i mellom vente mange+flere timer, så vi rekker nok å få med oss at vi er på vei hjem. Og nå snorker det jammen ved siden av meg her, tyder på at det har blitt kveld. 

Thank you and good night. 

Vi har fått skille! Og ikke alt forsvant da vi vaska oss, heller!

Siste etappe

Nå har vi sagt vemodig farvel til Joshua Tree og satt kursen mot Red Rocks og Las Vegas. Bare en uke igjen, så er vi hjemme i det ordentlige høstværet.  

De siste dagene i J-Tree fikk vi straffen for at vi ikke trente på rissklatring før vi dro. Altså var vi mer enn nok redde hver dag. For å lette litt på stemningen måtte vi omdefinere målene litt, og ta det som trening. Så kan vi håpe vi er lettlærte og at alt går mye bedre i Red Rocks. 

Jeg overlevde!!

Jamme, jamme, svette, banne

Vi bestemte oss for å ikke ta korteste og raskeste vei videre, men å kjøre rett øst og følge Colorado River nordover. Etter noen timer med ørkenkjøring var det fantastisk befriende å se vann igjen! Og det viste seg at det synes nok noen hundre tusen andre bobil- turister også. Det lå RV-parks på rekke og rad i mil etter mil. Og det ble plutselig mange båter igjen. Jeg fikk lyst til å bade, og det virket som en god ide å campe en natt ved elva. Når vi fant ut at den lille byen Lake Havasu City har discgolfbane og campingplass med strand, var den saken grei. 

Ørkenkunst. Mangler skilt til Næroset. 

Båt, amerikansk stil. Lenestoler og gress på taket. 

Den store severdigheten i Lake Havasu er London Bridge. Og ikke en kopi. Neida, dette er den ordentlige, ekte London Bridge. For de som har hørt sangen vet at London Bridge holdt på å falle ned. Lure engelskmenn bestemte seg for å prøve å selge skiten før det var for sent, og en amerikaner som akkurat hadde grunnlagt en by midt i ikke noe sted med ei lita øy rett utenfor hosta opp 2,5 million dollar (i 1968), og vant budrunden. Broa ble plukket ned bit for bit, sendt til California, kjørt inn i ørkenen med lastebiler og satt opp igjen i Lake Havasu city. Ordføreren var fornøyd, og mente broa var et flott symbol på innovasjon og optimisme i den nye byen hans. Å kjøpe ei hundre år gammel bro som er i ferd med å falle på et annet kontinent ned er altså innovasjon. Eller bare ironisk. 

London Bridge, med amerikanske flagg, kulehull fra andre verdenskrig og lyktestolper som angivelig skal være smeltet om av Napoleons kanoner. 

Uansett så står nå London Bridge i ørkenen i Arizona, og handelstanden har utvidet attraksjonen med en liten engelsk landsby. Dog ikke helt autentisk, når det til min kjære manns store frustrasjon ikke en gang var en pub så det gikk an å få seg en utepils! Men en stor hamburgersjappe hadde uteservering og happy hour-reklame.  

Vi var fornøyde med at vi fikk oss en campingplass rett ved stranda, og så ei lang stripe med hvit og fin sand. Men den var kjørt dit med lastebil (resten av lasset lå på plassen like bak), og var kun til å gå på. Skulle man ut i vannet, var det vassing i svart mudder. Og rett utenfor stranda var det world cup i vannjet. De var mange, kjørte fort og lagde mye lyd. Tok litt av idyllen vekk fra strandlivet. Så kom kvelden og natta, og vi satte et par nye rekorder. To millioner småfluer og ca 30 grader varmt gjorde litt med søvnkvaliteten denne natta. Silly Putty er kun utstyrt med manuell AC når motoren ikke går - med andre ord; opp med alle dører og vinduer og vent på et vindpust. Det ble litt svalere utpå morgenkvisten, så da kunne vi ha duppa litt. Hvis ikke... Seriøse idrettsfolk er oppe tidlig. Også jetski-utøvere. Så da var det like greit å stå opp. 

God morgen til alle dere som kjører vannjet. Dere er jammen tidlig på'n. 

Nå drar vi til Las Vegas for å få litt fred og ro. (Det er neppe en setning som er mye brukt.)

Hviledag smiledag luredag

Nå har vi vært noen dager i Joshua Tree. Det var brutalt varmt da vi kom, sånn rundt 40 er litt i overkant. Men det skulle jo bli kjøligere, det hadde vi lest. Og tross alt drar det seg jo mot vinter. 

Klatreveggene er den veien. 

Vi startet å klatre tidlig på morgenen, det var jo ikke såå varmt heller. Med en gang. Til å begynne med var det nesten litt kjølig. Kald vind og greier. Men så fikk sola skikkelig tak, og frua som holdt på å bakse seg opp en kamin kjente svetten renne inn i øra og at tærne ropte om å få slippe ut av de grusomme klatreskoa. Vel oppe (og en liten rappell ned igjen) ble det vedtatt siesta. Og så dro vi og kjøpte oss en bedre fører, den som sier noe om om sol og skygge på de ulike veggene. Bra kjøp. 

Ny fører!

Standplass-sjølis

De neste par dagene sikta vi oss inn på skyggeklatring. Behagelig, fine ruter, artig, passe skummelt. Og det ble faktisk kjøligere. I går klatret vi i langbukse! Og i går kveld var det frem med ulltrøya igjen. Altså, et ekstra plagg for min kjære tøffe mann. For min del var det på med alt som er lagret i posen for varme klær. Stillongs, svigermors gode, varme ullsokker, ulltrøye, lue, fleece, dunjakke osv. (Poser er forresten løsningen for å holde bittelitt orden i crawl-in skapet som så klart ikke har hyller eller skuffer. Posen for varme klær er blå, den med rent undertøy er grønn, skittentøyposen er rød.)

Takk til produsenten for detaljert beskrivelse for hvordan man får osten ut av pakka. 

I dag kom vi til et slags vendepunkt. Vi måtte planlegge hva vi skal gjøre videre med tanke på hvor mye tid som er igjen av ferien. "Hvis vi skal dit, tar det så lang tid å kjøre og så mange dager og da blir det så mange dager der og det var langt og vil vi det eller det eller... Hva vil vi egentlig??" Etter en lang stund med beslutningsvegring droppa vi kjøreturen og bestemte oss for å bli i Joshua Tree noen dager til. Dermed ble dagen i dag en hvile- og handledag. Og mens vi holdt på å hvile og handle, tror du jammen ikke det begynte å regne?! Så det ble vått på bakken! Jaja, det tørker nok ganske fort. 

Regnvær!

Og siden vi altså har bestemt oss for å fortsette å gjemme oss fra virkeligheten, stikker vi ut i ørkenen igjen. Der skinner sola, coyotene uler og bålet knitrer. Og det er liksom alt vi trenger å forholde oss til. 

Vanlife

På tide med en liten bobil spesial igjen, vel? For de som lurer på hvordan livet er i en komprimert bobil. 

Silly Putty i morgensola

Forrige tur hadde vi en liten bobil i amerikansk målestokk. Men de bruker jo ganske rare måleenheter her, og bilen var rundt 8 meter lang og en del større enn den vi har hjemme (som vi syntes var stor helt til vi kom hjem igjen fra den turen). Det ligger en egen bobil spesial for den bilen her på bloggen et sted. 

Bilen vår heter Silly Putty, oppkalt etter noe vi tror er amerikansk modelleire eller noe sånt. Det er vel fargene, det da. Firmaet vi leier av har bare biler som er one-of-a-kind kunstverk. Og det er jo ikke sånn at den er direkte diskret, men den lyser faktisk litt mindre "turister i leiebil" enn de vanlige utleiebobilene. I denne kan vi faktisk gå under radaren som vanlige klatrebomser. Med mindre noen legger merke til "RENT ME"-plakaten som fyller bakruta. 

Uansett, nå har vi gått fra bobil til camper-van. Det betyr litt mindre plass, litt mindre fasiliteter og litt mindre... Ja, mindre alt egentlig. Bortsett fra mye bedre kjørecomfort og mye lettere å komme seg frem med. Men vi kjører så klart ikke på grusveier, for det er ikke lov med leiebil. 

For å invitere på omvisning, foran i cockpiten ligner det til forveksling på en helt vanlig bil. Ta et lite (lite) steg bakover, så befinner du deg plutselig i salongen. Sofa, bord, bokylle, stearinlys, puter og pledd. 

Salongen. Sengetøyet lagres i en kjent blå pose. 

Salongen gjøres med en tre-fire-femten håndgrep om til soverom. Like bak salongen/soverommet, er garderoben. Det er ikke akkurat et walk-in closet, kanskje mer "crawl-in". Men klærne får nå plass der da. 

Een, too...

Femten! (Garderoben er mellom puta og benken)

Neste rom i heimen er kjøkkenet, som ligger lengst bak og har egen inngang. Med egen inngang er det god oversikt og lett å komme til kokemuligheter, vann og kjøleskap. Det med inngangen viste seg å være litt klønete hvis man blir sulten eller kaffetørst når det regner. For da må man ut i regnet, opp med dørene, rulle ut propanbrenneren og holde på under åpen himmel. Heldigvis har vi gjort oss ferdige med regnværet for denne turen. 

Kjøkken. Kun plass til en om gangen. 

Hver morgen, etter frokost og oppvask, bygges kjøkkenet om til bad. Morten har har gjort et kupp på Walmart, for bare 75 cent fikk han denne rosa salatbollen/ oppvaskbalja/ vaskefatet. Sjøl gjør jeg morgenvasken i et lilla plastkrus. 

Noen har spurt om hvorfor vi har en skiboks på taket. Vel, jeg velger å kalle det takboks - vi er ikke på skitur. Får være grenser for villspor. Takboksen fungerer som bod. Her har vi klatreutstyr, vedsekker og annet diverse som er naturlig å lagre i boden i stedet for i stua. 

Ved siden av takboksen ligger det som vi mente skulle være en markise. En markise er fint å ha, gir litt skygge når det er varmt og er tak hvis det regner. På ett eller annet tidspunkt har så dette utleiefirmaet vårt oppdaget (og de fleste som har bobil, må vel si seg enige) at slike markiser fort kan bli ødelagt hvis det blåser litt. Derfor hadde de kommet på en genial løsning: la oss droppe markise og heller sende med et partytelt! Og gjerne av den litt solide sorten. Fordelen med telt er jo at det kan flyttes, og feks brukes som tak over kjøkkenet hvis det regner. Ulempen er så klart at ingen (i denne bilen i hvertfall) gidder å stå ute i regnet og montere et pokkers partytelt!!   

På farten igjen

Nå har vi plutselig hengt rundt i Flagstaff-området i godt over en uke, og det er på tide å suse videre. Ikke at Flag ikke har vært bra på alle måter, her har vi hatt fin temperatur, fin klatring, fin camping, fine bål, og ikke minst fint besøk! Ja, for plutselig ble en fjong bil til to, og i den andre bilen kom en av Mortens kollegaer fra Arvika med familie. Koselig med selskap i noen dager!

Nå ser vi at meteorologen melder om høstlige temperaturer under 30 grader i Joshua Tree, så vi sikter oss dit. Vi er egentlig fornøyde med høsten her, tror det er ganske slitsomt å være ute på sommeren. 

Planen vår om å få med noen dager klatring i Needles er lagt på is, bokstavelig talt, minusgrader og snø er vi ikke helt klare for. Vi finner vel på noe annet. Eller så får vi bare slenge i hengekøya. 

Vi er jo på klatretur!

Og vi får klatret litt også, selv om vi finner på mye annet. Regnværet klarte seg med en dag, og etterpå har det vært sol og deilig. 

Flagstaff har klatring på mye forskjellig slags stein, og det er moro for sånne som oss. Først prøvde vi oss på  kalksteinsklatring på et felt som kalles the Pit. Artige ruter, best på ettermiddagen (skygge). Vi var der på morgenen (varmt). Interessante skilt med "BEWARE" og bilde av klapperslange gjør at man tramper hardt når man går. 

Neste dag på Peaks crag, flott felt langt oppe i skogen mot Mt Humphrey, ca 8500 fot over havet (heldigvis finnes det apper for omregning fra amerikanske systemer til noe vi skjønner. Fot, miles, fahrenheit, gallon osv. Krever så mye tenking). Uansett. Her var det lange artige ruter på dacitt, noe vulkanske greier som var litt uvant å finne frem på. 

Peaks crag. Alt for mange edderkopper i ruta. 

Deretter dro vi litt sørover til the Overlook, og fikk rissklatring på basalt. Riss er alltid spennende, og dette var enda et sånt felt som er best på ettermiddagen, men som vi besøkte på morgenen. Og samme hvor mye vi prøver, kommer vi ikke i gang såpass tidlig at vi liksom kommer før varmen. Men vi klatret, svetta og ble litt redde, sånn som man skal bli når man klatrer riss. Litt ekstra spenning blir det når man slår hånda over en etterlengtet kant, tar et steg opp og ser at kanten er full av kaktus. 

Morten på god vei opp til kaktushylla. 

Neste prosjekt lå enda litt sørover - skikkelig ørkenklatring på et tårn av rød og fin sandstein. Nå mente vi at vi hadde lært noe om sol og skygge, og planla ettermiddagsklatring. Samtidig hadde vi forflyttet oss til mye lavere terreng, nede på ca 4500 fot. Og plutselig fikk vi skikkelig varme! I tillegg mente USA alvor når de anbefalte 4WD denne gangen, vi hadde ingen mulighet til å komme frem til der stien startet. Så vi kunne så klart gå et godt stykke ekstra, men to minutter lett rusling var mer enn nok bevegelse i varmen. En drøy time var uaktuelt. Klatring avlyst. 

Hit, men ikke lenger. Hadde tenkt oss opp på den lille tynne taggen midt i bildet. 

Så hva gjør man da, når det er for varmt til å røre seg? Man tester ut en ny side av amerikansk friluftsliv, nemlig det med motor. Terrengkjøring er en ganske stor greie her, og det er helt normalt å ha med seg en ATV når man drar på campingtur. Det finnes så klart egne stier og kart for motorisert friluftsliv. Morten synes jo at ting som durer er litt gøy, så hvorfor ikke?

Et forsøk på avkjøling. Ble visst varmt på sjåførsida. 

Og det dura, rista og skrangla avgårde. Stadig fortere, sjåfør'n ble varm i trøya. Kartleser'n prøvde å filme litt underveis, men nøyde seg etterhvert med å holde seg fast. Kunne virke som at filming umiddelbart førte til økt fart. To timer seinere var vi godt rista (massasjestol fra ville vesten) og "ganske" støvete. Vi som hadde kosta på oss en ordentlig dusj med rennende vann (første siden Las Vegas) dagen før, var mer møkkete enn noen gang. Alle steder å dusje hadde søndagsstengt, så vi endte med et friskt bad i ei lita elv som holdt fin norsk fjellbekk-temperatur. 

Ellers går dagene sånn i det vante, pannekaker og havregrøt til frokost, ut og leke, middag ved bålet og yatzy til kvelds. 

 

Ørkenværet

Artig med dette været. Man skulle jo tro at ørkenværet burde være forutsigbart. Sol og gørvarmt lissom. Akkurat som på cowboyfilm når Clinter'n kommer ridende over prærien, og en fattig stakkar ligger og nesten kreperer i sanda fordi skurkene tok hesten hans.

Jeg har kjøpt meg DUCKtape!!

Men det viser seg at det finnes variasjoner her også. Jeg har vel så vidt nevnt at vi har hatt noen kalde netter. Og midt på dagen er det plutselig styggvarmt igjen. Og så begynte det plutselig å regne! Ørkenlivet er fullt av overraskelser. 

Når regnværet kom var vi på vei ut for å klatre. De siste to kilometerne til klatrefeltet var av typen "ikke utbedret vei" - altså en vei som har blitt en vei fordi mange nok har kjørt der. Brukbart fremkommelig når den er tørr, men frua som er litt forsiktig av seg prøvde å ymte frempå om at den kanskje ikke ble like fin hvis det kom mye regn. Og vi vet at her kan det komme ekstremt mye regn på kort tid. Men sjefen vet å spå været, og hadde på følelsen at det dro andre veien. Så ikke før vi var fremme på parkeringen begynte det å regne. Sjefen ville klatre og ble sur på været. Fru Forsiktig fikk æren av å kjøre tilbake. På veien fant jeg ut at det ikke skulle veldig mye regn til før veien ble såpe-/leireglatt, og at bilen har bakhjulstrekk. 

Og veien var lang og rak og og rett, sudelida sudelidei...

Regnværsdagen ble en sightseeingdag. Petrified forest national park var bare et godt stykke å kjøre, men trestokker som en gang for lenge siden slutta å være tre og konverterte til stein, men fortsatt ser ut som trestokker var ganske stilig faktisk. (men ingen bilder på mobilen. Spesielt interesserte anbefales å google).

Samtidig fikk vi noen flere miles på Route 66, og selv om det ser ut til å handle mye om souvernirer, rester av gamle biler og annet gammalt ræl, er det noe som er litt artig også. Som Wigwam motel, der rommene er utkledd som indianertelt, og hvert rom har en gammel bil parkert utenfor. Sånt ser man ikke hver dag. 

To rom og en gammel grønn bil

På sånne sightse-runder er det ikke til å unngå at man stadig møter på de samme folka, og i går sa en dame til meg "vi er nok på samme rundtur, jeg kjente deg igjen på buksene". Greit nok, jeg hadde gule bukser, men jeg kjører rundt i en litt spesiell bil også. Kanskje sånn syretripp-dekor faktisk ikke er like crazy som gule bukser i dette landet?