På farten igjen

Nå har vi plutselig hengt rundt i Flagstaff-området i godt over en uke, og det er på tide å suse videre. Ikke at Flag ikke har vært bra på alle måter, her har vi hatt fin temperatur, fin klatring, fin camping, fine bål, og ikke minst fint besøk! Ja, for plutselig ble en fjong bil til to, og i den andre bilen kom en av Mortens kollegaer fra Arvika med familie. Koselig med selskap i noen dager!

Nå ser vi at meteorologen melder om høstlige temperaturer under 30 grader i Joshua Tree, så vi sikter oss dit. Vi er egentlig fornøyde med høsten her, tror det er ganske slitsomt å være ute på sommeren. 

Planen vår om å få med noen dager klatring i Needles er lagt på is, bokstavelig talt, minusgrader og snø er vi ikke helt klare for. Vi finner vel på noe annet. Eller så får vi bare slenge i hengekøya. 

Vi er jo på klatretur!

Og vi får klatret litt også, selv om vi finner på mye annet. Regnværet klarte seg med en dag, og etterpå har det vært sol og deilig. 

Flagstaff har klatring på mye forskjellig slags stein, og det er moro for sånne som oss. Først prøvde vi oss på  kalksteinsklatring på et felt som kalles the Pit. Artige ruter, best på ettermiddagen (skygge). Vi var der på morgenen (varmt). Interessante skilt med "BEWARE" og bilde av klapperslange gjør at man tramper hardt når man går. 

Neste dag på Peaks crag, flott felt langt oppe i skogen mot Mt Humphrey, ca 8500 fot over havet (heldigvis finnes det apper for omregning fra amerikanske systemer til noe vi skjønner. Fot, miles, fahrenheit, gallon osv. Krever så mye tenking). Uansett. Her var det lange artige ruter på dacitt, noe vulkanske greier som var litt uvant å finne frem på. 

Peaks crag. Alt for mange edderkopper i ruta. 

Deretter dro vi litt sørover til the Overlook, og fikk rissklatring på basalt. Riss er alltid spennende, og dette var enda et sånt felt som er best på ettermiddagen, men som vi besøkte på morgenen. Og samme hvor mye vi prøver, kommer vi ikke i gang såpass tidlig at vi liksom kommer før varmen. Men vi klatret, svetta og ble litt redde, sånn som man skal bli når man klatrer riss. Litt ekstra spenning blir det når man slår hånda over en etterlengtet kant, tar et steg opp og ser at kanten er full av kaktus. 

Morten på god vei opp til kaktushylla. 

Neste prosjekt lå enda litt sørover - skikkelig ørkenklatring på et tårn av rød og fin sandstein. Nå mente vi at vi hadde lært noe om sol og skygge, og planla ettermiddagsklatring. Samtidig hadde vi forflyttet oss til mye lavere terreng, nede på ca 4500 fot. Og plutselig fikk vi skikkelig varme! I tillegg mente USA alvor når de anbefalte 4WD denne gangen, vi hadde ingen mulighet til å komme frem til der stien startet. Så vi kunne så klart gå et godt stykke ekstra, men to minutter lett rusling var mer enn nok bevegelse i varmen. En drøy time var uaktuelt. Klatring avlyst. 

Hit, men ikke lenger. Hadde tenkt oss opp på den lille tynne taggen midt i bildet. 

Så hva gjør man da, når det er for varmt til å røre seg? Man tester ut en ny side av amerikansk friluftsliv, nemlig det med motor. Terrengkjøring er en ganske stor greie her, og det er helt normalt å ha med seg en ATV når man drar på campingtur. Det finnes så klart egne stier og kart for motorisert friluftsliv. Morten synes jo at ting som durer er litt gøy, så hvorfor ikke?

Et forsøk på avkjøling. Ble visst varmt på sjåførsida. 

Og det dura, rista og skrangla avgårde. Stadig fortere, sjåfør'n ble varm i trøya. Kartleser'n prøvde å filme litt underveis, men nøyde seg etterhvert med å holde seg fast. Kunne virke som at filming umiddelbart førte til økt fart. To timer seinere var vi godt rista (massasjestol fra ville vesten) og "ganske" støvete. Vi som hadde kosta på oss en ordentlig dusj med rennende vann (første siden Las Vegas) dagen før, var mer møkkete enn noen gang. Alle steder å dusje hadde søndagsstengt, så vi endte med et friskt bad i ei lita elv som holdt fin norsk fjellbekk-temperatur. 

Ellers går dagene sånn i det vante, pannekaker og havregrøt til frokost, ut og leke, middag ved bålet og yatzy til kvelds. 

 

Ørkenværet

Artig med dette været. Man skulle jo tro at ørkenværet burde være forutsigbart. Sol og gørvarmt lissom. Akkurat som på cowboyfilm når Clinter'n kommer ridende over prærien, og en fattig stakkar ligger og nesten kreperer i sanda fordi skurkene tok hesten hans.

Jeg har kjøpt meg DUCKtape!!

Men det viser seg at det finnes variasjoner her også. Jeg har vel så vidt nevnt at vi har hatt noen kalde netter. Og midt på dagen er det plutselig styggvarmt igjen. Og så begynte det plutselig å regne! Ørkenlivet er fullt av overraskelser. 

Når regnværet kom var vi på vei ut for å klatre. De siste to kilometerne til klatrefeltet var av typen "ikke utbedret vei" - altså en vei som har blitt en vei fordi mange nok har kjørt der. Brukbart fremkommelig når den er tørr, men frua som er litt forsiktig av seg prøvde å ymte frempå om at den kanskje ikke ble like fin hvis det kom mye regn. Og vi vet at her kan det komme ekstremt mye regn på kort tid. Men sjefen vet å spå været, og hadde på følelsen at det dro andre veien. Så ikke før vi var fremme på parkeringen begynte det å regne. Sjefen ville klatre og ble sur på været. Fru Forsiktig fikk æren av å kjøre tilbake. På veien fant jeg ut at det ikke skulle veldig mye regn til før veien ble såpe-/leireglatt, og at bilen har bakhjulstrekk. 

Og veien var lang og rak og og rett, sudelida sudelidei...

Regnværsdagen ble en sightseeingdag. Petrified forest national park var bare et godt stykke å kjøre, men trestokker som en gang for lenge siden slutta å være tre og konverterte til stein, men fortsatt ser ut som trestokker var ganske stilig faktisk. (men ingen bilder på mobilen. Spesielt interesserte anbefales å google).

Samtidig fikk vi noen flere miles på Route 66, og selv om det ser ut til å handle mye om souvernirer, rester av gamle biler og annet gammalt ræl, er det noe som er litt artig også. Som Wigwam motel, der rommene er utkledd som indianertelt, og hvert rom har en gammel bil parkert utenfor. Sånt ser man ikke hver dag. 

To rom og en gammel grønn bil

På sånne sightse-runder er det ikke til å unngå at man stadig møter på de samme folka, og i går sa en dame til meg "vi er nok på samme rundtur, jeg kjente deg igjen på buksene". Greit nok, jeg hadde gule bukser, men jeg kjører rundt i en litt spesiell bil også. Kanskje sånn syretripp-dekor faktisk ikke er like crazy som gule bukser i dette landet?

Ja, nå serru!

Ja, hurra for at det ser ut til å ha blitt litt orden på alt det slitsomme tekniske. Lang historie, ikke spesielt god, men det har vært litt frustrasjon før vi fikk et amerikansk telefonkort til å fungere. 

Horseshoe bend

Uansett, vi har forflyttet oss til et sted i skogen utenfor Flagstaff, Arizona. Hadde enda en kald kveld og natt, og frysepinnen meg begynte å bli bekymret for de neste ukene. Det begynner jo å dra seg mot vinter, som dama sa i Las Vegas. Lå i fosterstilling i fleecepysjen min og planla innkjøp av pledd, stillongs, tjukk genser og muligens en sovepose. Mye tyder på at vi var en del høyere til fjells enn vi var klar over, for når vi kom oss litt ned var det varmt og godt. 

Vi har kjørt et stykke i dag. En ganske begivenhetsrik kjøretur også. Først måtte vi stoppe og slippe en kalkunfamilie over veien. Mor, far og barn var nok seint ute til noe. Senere var det en roadrunner som satsa livet for å komme over. Det gikk så vidt. Miiit miiit. 

Så ble det stopp på kirkegården for gamle biler. Stuve'n kunne visst tenkt seg å ta med et par hjem. Sjøl om det kanskje er litt rust på noen. 

Nå begynte det å bli seriøst varmt, så vi stoppa og bada i Lake Powell. Og kjørte oss litt fast i sanda. Ikke noe styr med å parkere langt unna og bære greiene ned til stranda her, så klart. 

Etter lunsj og bading suste vi videre, og ble med på folkevandringen til Horseshoe bend. Stilig krøll på elva. Havnet midt oppe i ei mølje med japanere, og det er alltid litt gøy. Vi la merke til at kaptein Bergbjørns fashion har nådd ut i verden - shorts og stillongs er nå en hit blant japanere, og funker tydeligvis helt fint i 40 grader pluss også. 

(Håper ikke bildet er for dårlig, legg merke til at han som ligger har mønstrete stillongs. Hr stående japaner gikk for nøytral svart)

Nå har vi slått oss til for natta ved en sjø nesten uten vann og koser oss med lyden av en masse fugler vi ikke ser. Jeg er fornøyd med temperaturen, og har håp om en god natts søvn. Jetlagen begynner å gi seg også, heldigvis. 

Næmmen jøss...

Hvem skulle trodd at en øde og forlatt skogscamp langt uti hadde 4G? Og at det var her jeg endelig skulle få orden på dingsehelvete? Hurra!

Ut på tur, like blid.

Nu, Jepps, vi er på tur. Og vi liker å være på tur. Så vi koser oss. Sånn er det med den saken.

Hvis man skal gå litt mer inn i detaljene, har turen foreløpig inneholdt følgende:

Et ganske langt reisedøgn som starta i Hærland ca halv ni på morgenen, og var fullført i Las Vegas rundt kl halv elleve på kvelden. Pluss ni timer tidsforskjell. Er lik sigen. Likevel var det en ganske fin flytur, sånn alt i alt. Vindusplass og solnedgang i 7 timer, takket være nevnte tidsforskjell. Til og med flymaten var ganske brukbar, og ble fortært med utsikt over Grønland i solnedgang.

Endelig fremme og ferdig med 1000m kø, en drosjetur og mer kø. En natt på Stratosphere Tower var alt vi hadde tenkt å få ut av Las Vegas denne gangen. Vi maxa det med en tur opp til toppen av tårnet (der er det tivoli, så klart), samt en solid frokost på Roy's Diner.

Vi fikk henta ut bilen vår og satte kursen mot Utah. En del handling og stabling og fiksing skal til før alt er på plass i en liten bil. Det er litt som Tetris, når det er riktig, faller ting på plass. Blir det feil, blir det bare rot. Men det nærmer seg nå.

Første stopp St. George. Handling altså, litt klatring og en varm natt på ørkencamping. Derfra dro vi opp til toppen av Zion, og fikk en kald natt på ca 2300 moh. (Nå har jeg kjøpt meg fleecepysj på Walmart.) En liten topptur til Northgate peak (7156 ft/2181moh) fikk vi også med oss før vi kjørte bakveien ned mot sivilisasjonen igjen. Veien hadde en litt merkelig stipla linje på kartet, og det var det visst en grunn til. Det kom et brutalt regnvær for noen dager siden, og det gjør jo også noe med grusveier. Etter et par timer på grusvei av svært varierende kvalitet, var vi godt fornøyde med å se asfalt i det fjerne. Omtrent da passerte vi et skilt som sterkt anbefalte firehjulstrekk på veien vi hadde skranglet oss ned. Det kunne godt ha vært et sånt i den andre enden også.

Etter en ny natt på bushcamp (nå med pysj), har vi i dag vært i Kolob canyon og testa pumpen på Namaste (5.12a). Det er en 35m lang rute, 12-14 meter overheng og gode bøtter hele veien. Konklusjon: slitsomt, men supergøy! Og ikke nærheten av god nok pump.

Ja, sånn går nu dagan her på turen. Nå stikker vi til skogs igjen.

(Sliter med å få inn bilder i denne blogg-appen. Kanskje kommer det etterhvert. Kanskje ikke.)

Prøver igjen

Gjenoppliving av blogg del 3. (Del 1 og 2 forsvant underveis i prosessen.) 

To år har gått, men nå begynner vi straks å pakke for ny tur. Reisefeberen stiger. Vi gleder oss. Og blogg-appen funker.