Er det slutt alt?

Ja, så er det allerede slutt på ferien for i år. Ni uker har gått merkelig fort. Samtidig har vi fylt dem med så mange små og store opplevelser at det kjennes mye lenger. 

Vi har vært på tur i 64 dager, og har bodd i bobil i 60 av dem. Vi har kjørt drøyt 5.000 miles, eller 800 mil.  Vi har vært innom seks stater, sju nasjonalparker og flere andre statsparker  (i tillegg passerte vi en del stengte nasjonalparker). 

Etter et enkelt liv uten mye fjas og jåleri har vi i timene etter at vi leverte tilbake bobilen veltet oss i luksus. Først ble vi kjørt til hotellet i en vanlig bil. Ikke noe skramling og bråk og risting.  Mulig å snakke og høre på radio i fart. Avslappende. Så inn på hotellrommet vårt, som er en god del større enn vårt mobile hjem, og har mykt teppe på gulvet som man kan tasse barbeint på. Eller bykse rundt som en tulling. Og et stort bad. Med badekar! Å, det var godt å ligge i bløt en stund! Og tv har vi her og, nesten så vi ikke husker hva den er til. Nevnte jeg badekar? Og dusj der man kan la vannet renne hele tiden mens man dusjer? Og dusje lenge? Mmmm deilig!!! (Dusjing i bobilen har vært preget av "forte seg for å spare på vannet" og har ikke vært en daglig seanse for å si det sånn. Derfor er rennende, varmt vann over kroppen nå ren og skjær luksus.) 

Det er noe spesielt i det å glede seg til noe i lang tid, for så å plutselig være der, midt i drømmen. Vi har sett og lært mye. Vi har møtt veldig mange hyggelige mennesker og noen uhyggelige dyr. Vi er positivt overrasket over mye, men kanskje mest av alt over været. Vi har hatt kanskje en eller to dager vi nesten ikke har sett sola. Vi har hatt en liten håndfull dager med regnbyger. Resten av tida - fint vær. Det er utrolig godt å se sola hver dag, se blå himmel på dagen og stjerner på kvelden. Selv om temperaturen har variert (fra noen minus til borti førti), har vi hatt bra vær. Og det er lett å like. 

Nå har vi bare igjen en kort natt i hotelluksusen vår, før vi skal stable bagasjen vår avgårde og etterhvert sette oss pent i et flysete og sitte stille til vi får mark. Og da er vi snart hjemme. Det blir hyggelig å utvide omgangskretsen litt igjen. 

(Vi er sånne "travel light"-typer. Ikke har vi handla noe særlig heller. )

Ørkenrotter

Nå har vi vært på ørkentur i enda en uke (eller mer?), og der uti er det fryktelig lite mobildekning. Så da blir det lite skriving. Men bare fordi vi ikke har gitt lyd fra oss, betyr det ikke at vi har ligget på latsiden. Eller jo, det er vel egentlig det vi har... Men det trives vi med. 

Fra Red Rocks skulle vi til Joshua Tree. Vi tok "snarveien" om Death Valley, så vi fikk sett litt mer ørken. Death Valley er verdens varmeste (rekorden er 57 C), tørreste, dødeste plass. Men ganske sært likevel. Vi har blitt vant til røde, brune og hvite fjell, men her var det liksom som om noen hadde samlet alle restene fra den gangen fjellene ble laget, og dynga alt sammen i tilfeldige hauger. Her var fjellene røde, hvite, grønne og brune på en gang, og mye av det var mer grushauger enn ferdige fjell. Mulig jeg ble ørkendelirisk, men jeg syntes det lignet på store porsjoner med is. Vaniljeis med sjokoladesaus, jordbæris med vaniljesaus, pistasj med sjokoladebiter osv.  Nam...

Vi overnattet i Death Valley, møtte vår første coyote og besøkte Devil's Golf Course og Badwater (bildet over), ca 80 m under havnivå, før vi dro videre til Mojave. Det ble forresten en liten omvei på det som allerede var en lang omvei, fordi veien vi hadde tenkt å kjøre var stengt pga flom. Det er ørkenen sin, det. 

Mojave var i grunn mer av det samme. Ørken. Og ikke så veldig bra veier. Og enda dårligere grusveier. Vi har to måter å kjøre vaskebrettveier med denne bilen - sneglefart (max 2 miles i timen), eller svevefart (minst 40 miles i timen, så vi flyr over humpene). Begge deler er ganske ubehagelig. Den siste varianten tar kortere tid, men medfører at vi må "remontere" litt i etterkant, siden ting kan riste løs. Men uansett, fem kilometer innover en sånn vaskebrettvei skulle vi stoppe og høre på syngende sanddyner. Mulig vi kom for seint til konserten, for det var ganske stille, men vi fikk ruslet oss en tur i solnedgangen og fikk litt sand i skoa. 

Omsider kom vi frem til Joshua Tree, vår siste klatrestopp. Joshua Tree er en nasjonalpark like utenfor Los Angeles, kjent for trærne (Joshua-trærne) og steinene. Disse steinene er av granitt, en del av dem er ganske store. Steinene ligger litt rundt omkring, så til å begynne med virket det litt uoversiktlig, men siden de nærmestene rutene var ca ti meter fra campen vår, fikk vi klatret likevel. 

Det vi ikke hadde tenkt så mye på da vi kom, var at det var Halloween dagen etter. Vi var heller ikke klar over at en stor gjeng med klatreguider har som tradisjon å feire Halloween i Joshua Tree. Men vi skjønte jo tegninga så fort vi så ut av vinduet på morgenen. Høygravid brud, byggmester Bob, prinsesser og superhelter overalt. Til og med bikkja var utkledd.  

Superdog kom på besøk og tok oppdraget som vakthund hos oss, og var ikke nådig da en to meter høy kaktus kom gående. Godt å bli passet på. Men ikke alle trenger å kle seg ut heller. Happy Halloween!

Etter hvert som dagene gikk fikk vi klatret en del fint, slappet av i sola, laget mat på bål, vært på verksted med bilen en gang til, klatret litt til, kost oss mer - og sånn går dagene. Et godt liv.  

På bildet over en fin 5.8 som jeg tasset opp siste dagen. Kos! Men noen ganger må man klatre ned. Hvis man har mistet noen andre sine pjonavanter ned i et hull. 

Mat på bål er stas, men riktig redskap er viktig. Finn en feil. 

Etter noen dager i Joshua Tree fikk jeg et anfall av kreativ abstinens. (Det er mulig at jeg ikke har helt godt av dette ørkenlivet.) Jeg ville lage noe, gjøre noe, savnet strikketøyet eller noe annet å pusle med. Etter langt flere brett candy crush enn godt er, var det på tide ned noe annet. Og man tar det man har. Spisepinner for eksempel. Først prøvde jeg å spikke en heklenål, men den ble litt slarkete - og jeg er ikke så flink til å hekle heller, kom jeg på. Så da ble det strikkespisepinner. Og oppklipte plastposer i stedet for garn. Og en del humring og noen kommentarer fra Morten som nok synes jeg er en fullstendig koko, men på en litt sjarmerende og ufarlig måte. Hva det ble? En firkant. Gryteklut, best for kalde kjeler. 

Bål, øl og pottis. Passer støtt. 

Men så er det dette med virkeligheten, da. Vi har merket i noen dager nå at den kommer snikende. I blant synes vi det er greit, og i blant synes vi den kan holde seg unna. Hus og hjem og hverdag med norsk novembervær venter. Vi absorberer sol og varme og gleder oss til skiturer og isklatring. 

Vegas igjen!?!

Jepp, back to Vegas. Bare at denne gangen har vi ikke vært inne i galskapen (sentrum) i det hele tatt, men holdt oss på landet. Målet var Red Rocks, noen fjell som ligger like vest for byen. Der er det nemlig fint å klatre. Så det har vi gjort. 

Det skal innrømmes at når vi først kom til Red Rocks, var vi litt molefunkne. Vi kom fra fantastiske Zion til karrig ørkenlandskap. Tørt og åpent og varmt. Men etter at vi fikk gått oss en tur og gått den første ruta, steg humøret igjen. Når vi bare kom litt innover i terrenget, fant vi både trær, en bekk med rennende klart vann (deilig å putte tærne i etter klatring) og ikke minst mye artig stein med både prikker og striper. Dessuten er det godt og varmt. Mer skal det ikke til for at vi blir glade og fornøyde. 

Klatringen var bra, fortsatt på sandstein, men nå kjentes den mer solid ut (eller kanskje vi omsider har blitt vant til den?), og endelig fikk vi noen tak å holde i utenfor rissene! Å, lykke - en krimp!! Og en til! Og et bøttetak! Det hele føltes mindre strevsomt og skummelt enn på lenge. Stort smil. Ikke noe mer "litt redd hver dag". Og stort utvalg av flertaulengdere i passe grad til oss. Stort smil. Red Rocks har alt - både lang og kort naturlig klatring, sportsklatring og buldring. Og vi har prøvd litt av alt. 

Man kan jo ikke bare klatre når man er på tur (sier noen, i hvertfall). Vi er på en slags dannelsesreise, og har gjort noen tiltak for å bli kjent med den amerikanske kulturen. Vi har overnatta på truckstop, vært på softballlamp (som er såå nesten det samme som baseball at det er amerikansk nok for meg), fotballkamp, lowriderkonkurranse. Hva er det som mangler da? Rodeo, så klart!

Til alt hell skulle "PBR world finals 2013" holdes i Las Vegas akkurat nå. PBR er forkortelsen vi innvidde bruker på Professional Bull Riders. Så vi dro av gårde, kjøpte billetter på svartebørs og fikk plass så nærme ringen at vi kjente lukta av ku. Og i tillegg så nærme ringen at vi ikke så så mye av det som skjedde når det skjedde (utsikten ble blokkert av tredve store karer med cowboyhatter og en scenerigg til tv-kamera) - men sånt har man jo storskjerm til. Rodeo er slett ingen frøkensport, og jeg var litt skeptisk før start. Ikke så ivrig på å se folk bli kjørt på sjukehus i tide og utide. Det er tross alt mange kilo spretten og veltrent okse som har et eneste mål - å bli kvitt han nissen som sitter oppå. Og når det er gjort, er det fortsatt mulig å gjøre litt ugagn - stange litt, tråkke på noen eller servere et solid spark. Heldigvis gikk det bra med alle denne dagen. Bare en som måtte bæres ut, men han var skada allerede før han starta. 

Showet startet på amerikansk vis med nasjonalsang (for anledningen ikke sunget, men maltraktert av en rocketype med el-gitar). Neste post var felles bønn for at alt skulle gå godt for deltagere og okser, og så var vi i gang. 

Målet for hver rytter er å klore seg fast i åtte sekunder. Noen var ferdige på langt kortere tid. Vi fant tidlig vår favoritt i programmet: Mr Ryan Dirteater (!!) på oksen Black Diamond (har fortsatt ikke noe med noen gullsmedbutikk å gjøre, mamma). Ryan klarte sine åtte sekunder før han måtte bite i grusen, men fikk ikke helt topp poengsum og havnet litt ned på lista. Det deles forresten ut poeng både til rytter og okse. Rytter får poeng for stil, kontroll og for å ha samme rytme som oksen. Oksen får poeng for hvor høye hopp den gjør, hvor mye den snurrer og skifter retning. Man kan altså ikke vinne hvis man stiller med Ferdinand, selv om det går fint å gjennomføre åtte kontrollerte sekunder. 

Med trettifem ekvipasjer kunne hele greia være fort unnagjort. Men så skulle det gå på tv, og da var det en hel drøss med reklamepauser som måtte fylles med god amerikansk underholdning. En slags komi-kar med klovnemaling som spratt rundt og dansa litt, ga bort sponsorpremier til heldige vinnere, intervjua folk med "we got married on PBR"-plakater og sånn, før vi fikk nye ti minutter med okseaction. Jaja. 

Jeg kan garantere at jeg aldri har vært i et rom med så mange cowboyhatter, men bullriding går nok ikke inn på lista over favorittsporter for min del. Jeg syns egentlig at det var han som satt på hest og hadde lassoen klar for å fange løpske okser som var tøffest. Han var sånn skikkelig cowboy, han. Men vi har da vært på rodeo!

På denne vår andre tur til Las Vegas var det også tid for å tøye noen prinsipper og dra på helikoptertur til Grand Canyon. Jeg er ikke noen stor fan av konseptet (og er spent på hva vår nye regjering finner på i så måte), men det er liksom en stor greie her borte, og vi har fått dette anbefalt av flere vi har snakket med. Så jeg svelget en kamel, skylte ned med vann og så dro vi på solnedgangstur. Og man får jo fin utsikt fra helikopter, da. Og det går mye fortere enn å kjøre bil. Meen.... Det er mulig jeg er bortskjemt, men jeg ble ikke helt slått i bakken. Jeg synes jeg har sett mye som er vel så fint de siste ukene. Og vi var ikke spesielt langt inn i Grand Canyon, så det er ikke sånn at jeg egentlig synes at jeg har vært der heller. Men jeg har jo det, vi landet på et lite platå over elva og fikk servert en aldri så liten privat champagne-piknik (musserende vin, rundstykke, ostepop og minibrownie). Bare vi og ni andre helikoptere der (ca sju pers i hvert). Minst samme antall helikoptere suste over oss, antagelig til andre landingsplasser i området. I tillegg til solnedgangstur, går det både korte og lange dagsturer, og flyturer. Hver dag. Med andre ord er dette stor butikk, og det er stor trafikk i luftrommet over Amerikas største naturattraksjon. Det gjør antagelig noe med hvordan det er å være på bakken der. For disse helikoptrene er ikke helt lydløse. Men, som sagt - det er litt moro å se terrenget fra lufta. Og det var moro å ta av når piloten spilte "Danger zone" i headsettet, bråsnudde etter et annet helikopter, sa "enemy!" og "pjoh-pjoh" (skytelyder). Enkel moro. 

 

Vi begynner etter hvert å komme inn i en god campingrytme, og dagene suser avgårde. Plutselig har det gått en uke her i Red Rocks også. Det er et behagelig liv, sjøl om ørkenlivet til tider virker lite gjestmildt. Man blir etter hvert vant til at man ikke bør snuble, fordi landingen kan bli ubehagelig. Det er også lurt å se seg godt om før man huker seg ned for å tisse en skvett. 

Men det er liksom greit med litt aggressiv vegetasjon. Litt mindre greit er det med det som kravler og kryper, og som jeg trodde (håpet) var såpass sjeldent at vi ikke kom til å se noe av det. Som tarantellaer. Greit nok at vi så en langs veien midt uti ikkenoested, men her en dag kom det en og ruslet over plattingen utenfor bilen. På campen. Og rundt oss ligger folk i telt!! Og lar ungene leke på bakken! Herregud. Og slanger... Har sett flere på de siste dagene her enn jeg har sett de siste åra hjemme. Brrr. 

For maksimal avslapning har vi en udyrsikker hengekøye. Og heldigvis har vi en artig krabat her også - han Bob. Bob er ei kengururotte som kom frem og varma seg ved bålet sammen med oss. Han er liten, lynrask og har lang hale med dusk på. Og så hopper'n rundt og leter etter mat. 

Iron Lion Zion

Zion. Vi vet ikke helt hvorfor, men noe skjedde med oss da vi kom til Zion. Humøret steg, skuldrene sank og en deilig følelse av ro og glede spredte seg. Kanskje var det kontrasten til Las Vegas, kanskje var det gleden over å endelig slippe inn i en nasjonalpark igjen, kanskje var det høye fjell, elva og trærne. Morten sa det var godt å være på camping igjen. (Artig utsagn etter fem uker i bobil.) Uansett var det bra. 

Zion er ikke en enormt stor park, men har ca tre milloner besøkende hvert år. For å unngå totalt kaos, er det ikke lov å kjøre bil hele veien inn. I stedet går det skyttelbusser hele dagen. Gratis. Gå på og av der du vil, eller bli med hele veien rundt hvis det passer bedre. Helt genialt! Ikke noe mas med å finne parkeringsplass til en litt stor bil, ikke støy fra tusen biler og aldri mer enn sju minutter å vente på en buss. Og ikke minst, ikke noe kjøring på dagesvis. En kjærkommen pause for sjefssjåføren. Bussene hadde også en info-tape som surret og gikk på hver tur, og som innledet med å be om at alle passasjerer vennligst holder "arms, head and walking sticks inside the vehicle when driving". Han fortalte en del interessant også, om fjellene, været, lokalhistorie, natur og dyreliv. 

Et stykke inn i Zion canyon fikk vi vite at det var vanlig å se "Californian condor, peregrine falcons, vultures and rock climbers" i fjellveggene. Det var også helt vanlig å møte på mule deer (hjort med eselører), en og annen kalkun og masse ekorn. Ekornene var nysgjerrige/sultne nok til å krype ned i ryggsekken hvis du snudde ryggen til. Ikke fullt så vanlig å møte på klapperslanger (det var det i hvertfall lite snakk om), men det gjorde vi visst. Morten rusla foran bortover langs fjellveggen, i anmarsj-flipflops, men satte plutselig inn highspeed-reversen. Lurt, for i motsetning til de minst like ekle edderkoppene som tramper rundt her (og "uheldigvis" blir overkjørt i blant), er klapperslanger faktisk farlige på ordentlig. Det ble skikkelige sko etter det. 

Vi startet med en liten ettermiddagstur til Angels Landing, Zions svar på Besseggen. Stemmen på bussen ba om at folk med høydeskrekk fant på noe annet, og skremte med at det hadde vært flere dødsulykker her. Vi hadde en fin tur, litt luftig noen steder, men godt sikret og solid "sti" (vi døpte om stiene til via Ferrari, det var betongdekke nesten hele veien). Heldigvis kan vi nå regnes blant de som overlevde Angels Landing (det finnes t-skjorter med sånt trykk - som vi ikke kjøpte).

Vi fikk så klart klatret litt i Zion også, fikk litt juling igjen og innser at vi fortsatt er langt unna å være gode rissklatrere. En dag her var jeg faktisk litt sur på Tore (han som mener det er sunt å være litt redd hver dag), men det tåler han vel. Det gikk fort over altså, Tore - vi er venner igjen nå! 

En dag dro vi opp til Kolob canyon, øverst i Zion. Her er noen av de kuleste sportsrutene jeg har vært borti. Fin anmarsj, styggbratt vegg, lange ruter med bøttetak og artige flytt! Ruta på bildet er en .10d, kjempemorsom! Pga feil i føreren vår bommet vi på superklassikeren Namaste, og havnet på en lite brukt naborute som også var morsom når vi bare fikk børstet bort litt bøss, revet av noen dårlige tak osv (sandstein, altså... Den bare renner bort i blant..)

Jeg fikk også endelig testet ut de helt nye taustigene mine og gått min første lille tekniske taulengde. Det var skikkelig koselig! For meg i hvertfall. Morten sto jo på bakken og speida etter klapperslanger. (Ja, mamma - jeg vet at hjelmen mangler her, men det var så mange ting å tenke på akkurat da. Husk at det ikke var jeg som labba rundt i slipperter i slangeterreng.)

Etter hvert som vi har jobbet oss sørover, har vi omtrent holdt følge med høsten, og stadig vekk fått noen kalde kvelder og netter. Vi har lenge hatt en mistanke om at fritidsbatteriene  i bilen ikke var så bra, nå var det slutt på mistanken - og helt slutt på batteriene. Så da trengte vi nye. Via utleiefirmaet fikk vi tak i en mekaniker ved navn Bill Basset. Bill bor rett utenfor Zion, har en hund som heter Bob (men ikke en Bassett), verksted i garasjen og på denne tida tjener han gode penger på bobilturister med dårlige batterier. Vi var bortom Bill midt på dagen, han målte batteriene, og ringte og bestilte nye fra byen bortenfor. Vi tok en ettermiddagstur, og da vi kom hjem til bilen, hadde Bill allerede vært der og byttet batterier. Samtidig hadde han visst kjørt ned stolpen med plassnummeret vårt, så det kan nok tenkes han hadde tatt en styringspils eller to (han hadde for så vidt tatt minst en da vi var innom tidlig på dagen). Men det lot seg ordne med en stein, og vi var glade for at vi kunne sette på litt lys og varme igjen. Takk til Bill!

En av de største aktivitetene i Zion er canyoneering, og vi fikk tak i en permit til Behunin canyon. Det er ikke den mest populære, for dem kreves det langtidsplanlegging å få permit til, men vi hadde en fin tur uansett. Det var utrolig fint å gå av via Ferrarien og rusle nedover en trang dal helt for oss selv, med høstfarger og litt klyving og klatring - og noen lange rapeller med vanndammer nederst. Linda er jo ikke spesielt glad i kaldt vann, så vi hadde leid oss tørrdrakter. Det var lurt, sjøl om vi bare måtte vasse. Det var helt på håret at jeg slapp unna et kjempeplask - bløte, dynamiske tau oppfører seg litt ugreit i blant. 

Plutselig hadde vi vært i Zion en uke, og ingen av oss hadde veldig lyst til å dra, men det er jo litt mer vi vil gjøre før vi skal hjem. Neste stopp blir Red Rocks, like utenfor Las Vegas. 

Så forresten fire sånne roadrunnere da vi spiste frokost i dag -miit-miit!

Vegas, baby!!

I ren optimisme hang vi rundt i St George noen dager, like utenfor Zion. Vi tenkte vel at parkene burde åpne etterhvert, og vi trodde det var en del bra klatring der. Vi tok feil på begge punkter, og begynte etterhvert å bli litt lei av å sirkle rundt og vente.  Så da fant vi ut at det var bedre å dra til Las Vegas i stedet. 

Om det faktisk var bedre, er litt usikkert, men det var i hvertfall annerledes. Fra å villcampe helt alene i åpent ørkenlandskap og ha det stille og fredelig, fant vi en campingplass i enden av the Strip (gata der alt skjer). Her var ingen luksus som bord eller gress, kun asfalt og tre meter til naboen. På morgenen hadde vi skygge fra parkeringshuset til hotellet ved siden av, og det suste konstant en håndfull helikoptere over hodene på oss. Og så ble det aldri mørkt, det ble bare annerledes lyst. 

Las Vegas er vanskelig å beskrive. Galskap er nok det nærmeste jeg kommer. Det er garantert den største festen jeg har vært på. Kiosken på hjørnet selger margarita i et gitarglass (nesten normal størrelse) du kan henge rundt halsen - så kan du drikke mens du rusler i butikker. Og det er jo helt normalt å rusle rundt med en gitar med sugerør rundt halsen. Sånt blir det jo stemning av, og det er egentlig best å ha litt promille i Vegas. Ellers blir det fort slitsomt. 

Vi som ikke er så byvant og har bodd litt komprimert i noen uker måtte jo lure oss inn på noen av de store hotellene og se hvordan de hadde det der inne. Artig det, men når du først var inne, var det pokker så vanskelig å finne veien ut igjen! Hvert hotell har sitt eget casino, eget kjøpesenter, egne restauranter, spa, botanisk hage, bassengområde, showscene og svært liten interesse i å slippe deg over til naboen som har omtrent det samme, men i annen innpakning. Veien var unormalt kort fra Luxor til Paris til Venezia til det gamle Roma. 

Så hva skal man finne på i Vegas da? Gidder ikke spille - hvis jeg vil gi bort penga mine, gir jeg dem heller til noen som trenger det. Shoppe litt da, så klart. (Jada, jeg har shoppet. Klær og sko. I Vegas.) Takket være et godt tips fant vi frem til Vegas Indoor Skydiving - det var supergøy! Simulert fallskjermhopp over en svær vindmaskin er akkurat passe for meg. Morsomt å kjenne på følelsen av fly, og helt greit å slippe å se bakken nærme seg i 200 km/t. 

Hva mer amerikansk kan man gjøre tro? Google google. Vi kunne jo stikki bort til Elvis og gifta oss, men strengt tatt var vi ikke fulle nok.

I St George ramla vi innom World senior games i softball. Vi trodde det var baseball og slo oss ned for å se på. Vi rakk de siste ti minuttene, og det var passe. Så nå var det på tide med fotball. Amerikansk. Bli bedre kjent med den amerikanske kulturen. Litt høyere nivå enn seniorene, ikke toppserie, men bra nok for oss og 30.000 andre som kom for å se på UNLV rebels mot Hawaii. U N L V - GO FIGHT WIN! Jepp, vi er sånne engangssupportere. 

Med Wikipedia i lomma kunne vi smuglese regler og skjønte mesteparten etter hvert. Nok til å bli litt ivrige. På wiki stod det at kampen bestod av fire omganger med 15 min effektiv spilletid. Det sto ikke noe om at det fort ville bli fire timer til sammen, men det var da moro. Og spennende! UNLV ledet stort til siste omgang, somla det bort og lå under de siste to (effektive) minuttene. Stor jubel da hjemmelaget dundret inn et field goal i siste sekund! Alltid artig å vinne!

Siste stopp på se-ting-du-aldri-har-sett-før-programmet var Lowrider tour 2013 supershow. Nå var vi ikke egentlig på showet, men fikk et tips fra en av bilgutta om å komme dagen før, mens de rigget opp bilene - da var det jo gratis. Vi takket og bukket. Og knipset. 

Lowridere er sånne biler som er litt rare i ganglaget og hopper opp og ned, som bare gangstere har og som cruiser rundt i tvilsomme strøk og er de tøffeste gutta med den mest tvilsomme butikken på film. Så det var vel ikke uten grunn at vi ble kroppsvisitert før vi gikk inn, og at det var tydelig skiltet at det ikke var lov med skytevåpen, kniver osv. I den grad de gutta bryr seg om skiltet. 

Men sjøl om kanskje ikke alle pengene som er brukt på disse bilene er tjent inn på salg og produksjon av økologiske grønnsaker eller annen ren og hvit virksomhet, er det fantastisk imponerende arbeid. Hver eneste bil er et kunstverk. Og det er det jeg ser, jenter ser jo bare det som er utenpå. Det er antageligvis ganske mange timer jobb med sånn annen bilmekking også. Respekt. Når jeg kommer hjem skal jeg pimpe golfen. Eller kanskje bare sykkelen min. 

Nå har vi fått høre at Utah har bladd opp noen millioner for å åpne opp nasjonalparkene sine i ti dager, så da stikker vi til fjells igjen. Jippi. 

(Ps- pappa, vi har flere bilbilder altså, du får se når vi kommer hjem)

Planer er til for å endres

USA har noen små politiske utfordringer som påvirker selv en stakkars bobilturist. Så dette er det som møter oss omtrent i alle retninger vi helst vil gå: 

Akkurat dette "nasjonalpark-tilbudet" var et utsiktspunkt med et infoskilt. Så til og med utsikten er stengt. Vi er såpass gærne at vi gikk bort og så på utsikten likevel, for alle rangerne er jo permittert, så det er ingen som kan jage oss bort.

Litt vanskeligere er det å snike seg helt inn i nasjonalparkene (særlig med bobil), siden veien inn er stengt med bom. Og litt ergerlig at USA stengte sånn omtrent når vi var klare til å begynne på en stor nasjonalparkrunde. Men det er ingen som svarer når vi ringer til det store hvite huset for å be dem åpne, så da må vi bare forholde oss til prosjekt shutdown inntil videre. 

Og hva bedre enn å slå ihjel tida med litt klatring? Først en "tårn-tur". Fisher Tower er en tullete stilig formasjon med en slags kylling på toppen (den høyeste taggen på venstresida, modern). Dit måtte vi jo! Artig liten tur i solnedgangen (ingen alpin start på oss, nei), og skikkelig kaminklatring på Linda. Stas!

Vi gjorde et slags forsøk på Castleton Tower også, men med værskifte på gang blåste det såpass at det var vanskelig å holde seg oppreist på stien. Så når vi etterhvert skjønte at vi var på feil sti i tillegg, avlyste vi den turen og tok en liten buldreøkt i stedet. Det gikk greit så lenge padene ikke blåste bort. (Vi skulle egentlig bort til den nåla til høyre.)

Indian Creek ligger like utenfor en nasjonalpark, så det passet jo fint. Der kan vi også klatre. Klatringen der var... krevende er vel et bra ord. Som forventet, egentlig. Det startet bra, Stuven suste opp en .10b som han aldri hadde gjort annet. Godt fornøyd på vei ned igjen, kom dette gullkornet: "dette tror jeg til og med du kan klare, Linda!". Men der tok han feil. God stemning. 

Så ruslet vi videre og lærte at grader er litt uvesentlig i Indian Creek. Det som teller er hva slags størrelse du har på nevene. I tillegg så vi fort noen begrensninger i racket vårt, selv om det aldri har vært større enn nå. På så jevne riss kommer man ikke langt med to-tre kammer av hver størrelse. Egentlig ikke mer enn to-tre sikringer opp. Og for en med litt dårlig psyke vil det si at da er det fortsatt langt igjen til ankeret... 

Etter hvert følte vi for å dra videre, og begynte på nasjonalparkrunden vår. Bare at nå måtte vi kjøre forbi alle sammen. Ergerlig i grunn, men har sett utrolig mye flott natur langs veien likevel. Fascinerende hvor store forandringer det er i terreng og natur på relativt korte avstander. Etter noen uker i ørkenen, var det også veldig deilig å se noen trær igjen! Og med høstfarger på! Når det dukket opp en fin liten plass å campe på rett ved ei lita elv, måtte fiskestanga frem. Nesten helt uberørt av alle "private property - keep out"-skilta vi hadde passert (dog ikke krysset) på vei til campen, og patronhylsene vi fant på bakken, luska'n avgårde for å dra på tjuvfiske. Det ble ingen fangst, kanskje like greit. Men han hadde på en fisk, altså. Og det var en skikkelig pen en også, altså! Seriøst!