Vegas, baby!!

I ren optimisme hang vi rundt i St George noen dager, like utenfor Zion. Vi tenkte vel at parkene burde åpne etterhvert, og vi trodde det var en del bra klatring der. Vi tok feil på begge punkter, og begynte etterhvert å bli litt lei av å sirkle rundt og vente.  Så da fant vi ut at det var bedre å dra til Las Vegas i stedet. 

Om det faktisk var bedre, er litt usikkert, men det var i hvertfall annerledes. Fra å villcampe helt alene i åpent ørkenlandskap og ha det stille og fredelig, fant vi en campingplass i enden av the Strip (gata der alt skjer). Her var ingen luksus som bord eller gress, kun asfalt og tre meter til naboen. På morgenen hadde vi skygge fra parkeringshuset til hotellet ved siden av, og det suste konstant en håndfull helikoptere over hodene på oss. Og så ble det aldri mørkt, det ble bare annerledes lyst. 

Las Vegas er vanskelig å beskrive. Galskap er nok det nærmeste jeg kommer. Det er garantert den største festen jeg har vært på. Kiosken på hjørnet selger margarita i et gitarglass (nesten normal størrelse) du kan henge rundt halsen - så kan du drikke mens du rusler i butikker. Og det er jo helt normalt å rusle rundt med en gitar med sugerør rundt halsen. Sånt blir det jo stemning av, og det er egentlig best å ha litt promille i Vegas. Ellers blir det fort slitsomt. 

Vi som ikke er så byvant og har bodd litt komprimert i noen uker måtte jo lure oss inn på noen av de store hotellene og se hvordan de hadde det der inne. Artig det, men når du først var inne, var det pokker så vanskelig å finne veien ut igjen! Hvert hotell har sitt eget casino, eget kjøpesenter, egne restauranter, spa, botanisk hage, bassengområde, showscene og svært liten interesse i å slippe deg over til naboen som har omtrent det samme, men i annen innpakning. Veien var unormalt kort fra Luxor til Paris til Venezia til det gamle Roma. 

Så hva skal man finne på i Vegas da? Gidder ikke spille - hvis jeg vil gi bort penga mine, gir jeg dem heller til noen som trenger det. Shoppe litt da, så klart. (Jada, jeg har shoppet. Klær og sko. I Vegas.) Takket være et godt tips fant vi frem til Vegas Indoor Skydiving - det var supergøy! Simulert fallskjermhopp over en svær vindmaskin er akkurat passe for meg. Morsomt å kjenne på følelsen av fly, og helt greit å slippe å se bakken nærme seg i 200 km/t. 

Hva mer amerikansk kan man gjøre tro? Google google. Vi kunne jo stikki bort til Elvis og gifta oss, men strengt tatt var vi ikke fulle nok.

I St George ramla vi innom World senior games i softball. Vi trodde det var baseball og slo oss ned for å se på. Vi rakk de siste ti minuttene, og det var passe. Så nå var det på tide med fotball. Amerikansk. Bli bedre kjent med den amerikanske kulturen. Litt høyere nivå enn seniorene, ikke toppserie, men bra nok for oss og 30.000 andre som kom for å se på UNLV rebels mot Hawaii. U N L V - GO FIGHT WIN! Jepp, vi er sånne engangssupportere. 

Med Wikipedia i lomma kunne vi smuglese regler og skjønte mesteparten etter hvert. Nok til å bli litt ivrige. På wiki stod det at kampen bestod av fire omganger med 15 min effektiv spilletid. Det sto ikke noe om at det fort ville bli fire timer til sammen, men det var da moro. Og spennende! UNLV ledet stort til siste omgang, somla det bort og lå under de siste to (effektive) minuttene. Stor jubel da hjemmelaget dundret inn et field goal i siste sekund! Alltid artig å vinne!

Siste stopp på se-ting-du-aldri-har-sett-før-programmet var Lowrider tour 2013 supershow. Nå var vi ikke egentlig på showet, men fikk et tips fra en av bilgutta om å komme dagen før, mens de rigget opp bilene - da var det jo gratis. Vi takket og bukket. Og knipset. 

Lowridere er sånne biler som er litt rare i ganglaget og hopper opp og ned, som bare gangstere har og som cruiser rundt i tvilsomme strøk og er de tøffeste gutta med den mest tvilsomme butikken på film. Så det var vel ikke uten grunn at vi ble kroppsvisitert før vi gikk inn, og at det var tydelig skiltet at det ikke var lov med skytevåpen, kniver osv. I den grad de gutta bryr seg om skiltet. 

Men sjøl om kanskje ikke alle pengene som er brukt på disse bilene er tjent inn på salg og produksjon av økologiske grønnsaker eller annen ren og hvit virksomhet, er det fantastisk imponerende arbeid. Hver eneste bil er et kunstverk. Og det er det jeg ser, jenter ser jo bare det som er utenpå. Det er antageligvis ganske mange timer jobb med sånn annen bilmekking også. Respekt. Når jeg kommer hjem skal jeg pimpe golfen. Eller kanskje bare sykkelen min. 

Nå har vi fått høre at Utah har bladd opp noen millioner for å åpne opp nasjonalparkene sine i ti dager, så da stikker vi til fjells igjen. Jippi. 

(Ps- pappa, vi har flere bilbilder altså, du får se når vi kommer hjem)