Planer er til for å endres

USA har noen små politiske utfordringer som påvirker selv en stakkars bobilturist. Så dette er det som møter oss omtrent i alle retninger vi helst vil gå: 

Akkurat dette "nasjonalpark-tilbudet" var et utsiktspunkt med et infoskilt. Så til og med utsikten er stengt. Vi er såpass gærne at vi gikk bort og så på utsikten likevel, for alle rangerne er jo permittert, så det er ingen som kan jage oss bort.

Litt vanskeligere er det å snike seg helt inn i nasjonalparkene (særlig med bobil), siden veien inn er stengt med bom. Og litt ergerlig at USA stengte sånn omtrent når vi var klare til å begynne på en stor nasjonalparkrunde. Men det er ingen som svarer når vi ringer til det store hvite huset for å be dem åpne, så da må vi bare forholde oss til prosjekt shutdown inntil videre. 

Og hva bedre enn å slå ihjel tida med litt klatring? Først en "tårn-tur". Fisher Tower er en tullete stilig formasjon med en slags kylling på toppen (den høyeste taggen på venstresida, modern). Dit måtte vi jo! Artig liten tur i solnedgangen (ingen alpin start på oss, nei), og skikkelig kaminklatring på Linda. Stas!

Vi gjorde et slags forsøk på Castleton Tower også, men med værskifte på gang blåste det såpass at det var vanskelig å holde seg oppreist på stien. Så når vi etterhvert skjønte at vi var på feil sti i tillegg, avlyste vi den turen og tok en liten buldreøkt i stedet. Det gikk greit så lenge padene ikke blåste bort. (Vi skulle egentlig bort til den nåla til høyre.)

Indian Creek ligger like utenfor en nasjonalpark, så det passet jo fint. Der kan vi også klatre. Klatringen der var... krevende er vel et bra ord. Som forventet, egentlig. Det startet bra, Stuven suste opp en .10b som han aldri hadde gjort annet. Godt fornøyd på vei ned igjen, kom dette gullkornet: "dette tror jeg til og med du kan klare, Linda!". Men der tok han feil. God stemning. 

Så ruslet vi videre og lærte at grader er litt uvesentlig i Indian Creek. Det som teller er hva slags størrelse du har på nevene. I tillegg så vi fort noen begrensninger i racket vårt, selv om det aldri har vært større enn nå. På så jevne riss kommer man ikke langt med to-tre kammer av hver størrelse. Egentlig ikke mer enn to-tre sikringer opp. Og for en med litt dårlig psyke vil det si at da er det fortsatt langt igjen til ankeret... 

Etter hvert følte vi for å dra videre, og begynte på nasjonalparkrunden vår. Bare at nå måtte vi kjøre forbi alle sammen. Ergerlig i grunn, men har sett utrolig mye flott natur langs veien likevel. Fascinerende hvor store forandringer det er i terreng og natur på relativt korte avstander. Etter noen uker i ørkenen, var det også veldig deilig å se noen trær igjen! Og med høstfarger på! Når det dukket opp en fin liten plass å campe på rett ved ei lita elv, måtte fiskestanga frem. Nesten helt uberørt av alle "private property - keep out"-skilta vi hadde passert (dog ikke krysset) på vei til campen, og patronhylsene vi fant på bakken, luska'n avgårde for å dra på tjuvfiske. Det ble ingen fangst, kanskje like greit. Men han hadde på en fisk, altså. Og det var en skikkelig pen en også, altså! Seriøst!