Siste etappe

Nå har vi sagt vemodig farvel til Joshua Tree og satt kursen mot Red Rocks og Las Vegas. Bare en uke igjen, så er vi hjemme i det ordentlige høstværet.  

De siste dagene i J-Tree fikk vi straffen for at vi ikke trente på rissklatring før vi dro. Altså var vi mer enn nok redde hver dag. For å lette litt på stemningen måtte vi omdefinere målene litt, og ta det som trening. Så kan vi håpe vi er lettlærte og at alt går mye bedre i Red Rocks. 

Jeg overlevde!!

Jamme, jamme, svette, banne

Vi bestemte oss for å ikke ta korteste og raskeste vei videre, men å kjøre rett øst og følge Colorado River nordover. Etter noen timer med ørkenkjøring var det fantastisk befriende å se vann igjen! Og det viste seg at det synes nok noen hundre tusen andre bobil- turister også. Det lå RV-parks på rekke og rad i mil etter mil. Og det ble plutselig mange båter igjen. Jeg fikk lyst til å bade, og det virket som en god ide å campe en natt ved elva. Når vi fant ut at den lille byen Lake Havasu City har discgolfbane og campingplass med strand, var den saken grei. 

Ørkenkunst. Mangler skilt til Næroset. 

Båt, amerikansk stil. Lenestoler og gress på taket. 

Den store severdigheten i Lake Havasu er London Bridge. Og ikke en kopi. Neida, dette er den ordentlige, ekte London Bridge. For de som har hørt sangen vet at London Bridge holdt på å falle ned. Lure engelskmenn bestemte seg for å prøve å selge skiten før det var for sent, og en amerikaner som akkurat hadde grunnlagt en by midt i ikke noe sted med ei lita øy rett utenfor hosta opp 2,5 million dollar (i 1968), og vant budrunden. Broa ble plukket ned bit for bit, sendt til California, kjørt inn i ørkenen med lastebiler og satt opp igjen i Lake Havasu city. Ordføreren var fornøyd, og mente broa var et flott symbol på innovasjon og optimisme i den nye byen hans. Å kjøpe ei hundre år gammel bro som er i ferd med å falle på et annet kontinent ned er altså innovasjon. Eller bare ironisk. 

London Bridge, med amerikanske flagg, kulehull fra andre verdenskrig og lyktestolper som angivelig skal være smeltet om av Napoleons kanoner. 

Uansett så står nå London Bridge i ørkenen i Arizona, og handelstanden har utvidet attraksjonen med en liten engelsk landsby. Dog ikke helt autentisk, når det til min kjære manns store frustrasjon ikke en gang var en pub så det gikk an å få seg en utepils! Men en stor hamburgersjappe hadde uteservering og happy hour-reklame.  

Vi var fornøyde med at vi fikk oss en campingplass rett ved stranda, og så ei lang stripe med hvit og fin sand. Men den var kjørt dit med lastebil (resten av lasset lå på plassen like bak), og var kun til å gå på. Skulle man ut i vannet, var det vassing i svart mudder. Og rett utenfor stranda var det world cup i vannjet. De var mange, kjørte fort og lagde mye lyd. Tok litt av idyllen vekk fra strandlivet. Så kom kvelden og natta, og vi satte et par nye rekorder. To millioner småfluer og ca 30 grader varmt gjorde litt med søvnkvaliteten denne natta. Silly Putty er kun utstyrt med manuell AC når motoren ikke går - med andre ord; opp med alle dører og vinduer og vent på et vindpust. Det ble litt svalere utpå morgenkvisten, så da kunne vi ha duppa litt. Hvis ikke... Seriøse idrettsfolk er oppe tidlig. Også jetski-utøvere. Så da var det like greit å stå opp. 

God morgen til alle dere som kjører vannjet. Dere er jammen tidlig på'n. 

Nå drar vi til Las Vegas for å få litt fred og ro. (Det er neppe en setning som er mye brukt.)