Klippe gress er det morsomste jeg vet

Da jeg klippet plenen her en dag begynte jeg å filosofere over hensikten med det hele. Plenen altså. Hvem kom på å definere et vellykket liv som voksen etter kvaliteten på gresset man har rundt huset? Og hvem bestemte at fin plen er synonymt med kortklipt plen? Jeg er ganske sikker på at det må være samme tullingen som bestemte at det bare er gutter som får ha hårete legger. Og dermed mest sannsynlig en kar. 

(Passe fin plen)

Det er ikke nødvendig å være enig. Om plenen, altså. Eller hår på leggene. Det holder å motvillig føye seg etter de tullereglene vi mennesker har laget for at vi skal ha noe å pusle med, nå som det å skaffe mat og beskytte familien ikke lenger er en fulltidsstilling. Kombinasjonen av at mennesket er lateste og glupeste skapning på planeten viser seg stadig å ikke være så glup likevel. Vi gjør det så enkelt for oss selv at vi blir sjuke av det. Hvis vi ikke dør av det, kjeder oss så voldsomt at vi enten dør av det, eller fyller tida med noe teit (omtalt som spennende) som vi dør av i stedet. 

For dør, det gjør vi jo til slutt. Samme hvordan plenen ser ut. Forskjellen er hva som blir sagt etterpå. Vil du ha "å nei, hun klarte aldri helt å holde hus og hjem ved like, stakkar" - eller velger du "å ja, her var det velstelt og strøkent, helt til det siste"? 

Sånt kan jeg altså gå og tenke på mens jeg klipper gresset.